I 2015 gav Cogito forlag ut Jan Kerr Eckbos bok En historie om livet. I denne artikkelen bringer
vi et utdrag fra bokens kapittel 32. Der spør pionerer innen digital fysikk og filosofi seg om hva datamaskiner kan utføre. Ja, kan slike maskiner – om de er kraftige nok – skape en verden, et helt univers? Som Kerr Eckbos redaktør tror jeg leserne kan ha nytte av en forberedelse til overskriftens
nokså underlige spørsmål.

Da datamaskinen kom, ble den med rette sett på som et teknologisk vidunder. Men det lå en lang
utvikling bak. Ikke minst hadde naturvitenskapen gjennom mer enn 400 år på reduksjonistisk vis tømt
verden for kvalitative egenskaper. Tingene i naturen ble veid og målt på alle kvantitative egenskaper, mens åndelige og sjelelige sider ved dem ble avvist. 2 I dag har vi riktignok stor nytte av mange
slags målinger som f.eks. pulsslag ved et legebesøk. Vi kan også ta en søvntest der sensorer festet
til hodet, øyelokk, bryst og beina, sender en digital informasjonsstrøm til et søvnregistreringsapparat
som sjekker ut en eventuell søvnapné. Dermed kan det også stilles en sikker diagnose.3 Men det oppdelende, analyserende forskerblikket som vitenskapskulturen i mer eller mindre grad har utrustet oss alle med, har en slem tendens til å redusere stein og fjell, alle slags organismer og til sist også mennesker til sjel- og vesensløse objekter.

Parallelt med at datamaskinen ble til ved å anvende digital informasjon av typen 0-er og 1-ere, utviklet også informasjonsteknologien seg. Begrepet ‘informasjon’ ble imidlertid brukt på en helt spesiell måte. En av pionerene, matematikeren Claude Shannon, som i 1948 utviklet en matematisk informasjonsteori, hadde en medforfatter: Warren Weaver. I deres bok fra 1949 skriver sistnevnte:
«Ordet informasjon (må) i denne teorien (…) ikke forveksles med den vanlige bruken av ordet. Spesielt
må informasjon ikke bli forvekslet med mening. Faktisk er det slik at om vi har to meldinger, der den ene er tungt lastet med mening mens den andre er rent nonsens, kan de ifølge dette perspektivet være helt likeverdige når det gjelder informasjon.»4 Vi skal komme tilbake til forståelsen og bruken av informasjonsbegrepet i den digitale verden. Men først skal vi gi litt mer bakgrunn for å gå inn på Eckbos utdrag.

Da jeg ble født i 1958, fylte en datamaskin et helt rom bare for å gjøre enkle regneoperasjoner. Dagens maskinkapasitet har økt formidabelt; det er sikkert, men hvor kommer troen på datamaskinens gudelignende muligheter fra? For nå viser den ikke bare sine overmenneskelige matematiske evner. Dens virkemåte sammenlignes med universets – forstått som en maskin – slik at sågar verdensrommet beskrives som en datamaskin. For noen – som du kan lese mer om i Eckbos utdrag – er dette faktisk ikke bare metaforiske tanker! Du kan også finne nøkler til forståelse i Eckbos bok, særlig der den følger linjen fra naturvitenskapens pionertid. der Francis Bacon og Galileo Galilei la et metodisk grunnlag for kvantitative undersøkelser og Isaac Newton formulerte maskin-forståelsen av vårt solsystem. For Newton lanserte en himmelmekanikk med sin gravitasjonsteori der himmellegemenes bevegelser for første gang fikk en forklaring ved å knytte bevegelsene til tyngdekraften. Ja, Newton fikk laget en modell av solsystemet på et svært loft i London, der han selv dro i en sveiv som fikk alle planetene til å dreie rundt solen. Parallelt beskrev kjemikeren Robert Boyle Newtons nye verdensbilde – der gravitasjon fikk universets legemer til å svive og gå – som et «evighetens urverk». Men maskinverdenen har endret seg, og da datamaskinen kom, ble også veien åpnet for en ny slags forståelse i tråd med fysikerne Fredkins og Toffolis spekulasjoner.

En annen nøkkel er rett og slett å studere hvordan forskere tenker over noe de tror de forstår. Hvilke
begreper bruker de? Har f.eks. begrepet ‘simulering’ som fysikerne i Eckbos utdrag diskuterer, eller begrepet ‘singularitet’ som tas opp andre steder i dette nummeret «dobbel bunn»? Med det mener jeg om begrepene har en side som «er tungt lastet med mening, mens den andre er rent nonsens» som vi så med begrepet ‘informasjon’ ovenfor. Om vi slipper til to stemmer fra datamaskin-forståsegpåernes verden, blir det nokså konkret hva de mener maskinene er i stand til – selv om ordvalget er problematisk, noe jeg kommenterer underveis:
«Computeren har provosert (‘provoked’ er det uklare ordet som blir brukt her; ser de på seg selv som provokatører?) et paradigmeskifte: det foreslår (det høres jo beskjedent ut – ikke sant) en digital filosofi, det foreslår en ny måte å se verden på der alle ting er diskret eller neddempet (‘discrete’ brukes, men teoriene som legges fram for samtiden blir mer og mer bombastisk) og ikke noe er kontinuerlig eller varig (continuous). Dette synet på verden, dette verdensblikket bygges på at «alt er digital informasjon, 0-ere og 1-ere.»5
Den andre stemmen tilhører etologen Richard Dawkins’ – som Eckbo nevner til sist i utdraget. Dawkins er mest kjent for å ha skrevet boken The Selfish Gene i 1976 der genene tillegges en styrende
rolle. De ses nemlig som bærere av en informasjon som trumfer alt ‘organismen’ (noe annet er hverken du eller jeg ifølge Dawkins) ellers måtte ønske eller tenke. Det er genene som overlever idet de overfører sin informasjon til neste bærer, hverken mer eller mindre. Hans diskusjoner på nettet med den reflekterte og åndelig orienterte biologiprofessoren Rupert Sheldrake viser alt annet enn diskresjon. Også dyktige filosofer plasserte tidlig Dawkins’ forslag til en filosofi om livet som overopphetet, men parkert er det ikke.

Når du hører ordet informasjonsteknologi, bør du tenke over hva som da forstås med ‘informasjon’
– for hør bare: «Det er ingen ånds-drevet (spirit-driven) livskraft, ingen throbbing, heaving, pullulating, (dette høres best ut på engelsk, finn gjerne passende norske ord selv) protoplasmisk, mystisk gele (protoplastic, mystic jelly). Livet er bare bytes og bytes og bytes eller digital informasjon.»6 Ja, han kan få sagt det, denne Dawkins, når han er på høyden. Men idet han er fylt opp av en blanding
av naturviten og nonsens, gir også han av sin sjel og en ånd. Om du tar deg tid til å høre på en av Mozarts eller Beethovens symfonier nå – søk gjerne på Spotify som er gratis – vil jeg be deg tenke på at ‘bytes’ jo gjør at du gjennom elektronikkens informasjonsstrøm kan høre den flotte musikken. Men den er skapt gjennom disse komponistenes indre lytteevne som gav dem tilgang til musikkens åndelige verden for så å bli kledt i romantikkens formspråk.

Også Eckbos utdrag kan trenge noen ord, ja litt ‘informasjon’, om romantikken, ikke minst dens ideer.
For ordets opprinnelse er ‘informatio’ som på latin betyr begrep eller idé. På mange måter var romantikken en reaksjon på det mekanistiske bildet av universet som 1600-tallet skapte, og som den gryende industrialismen tok i bruk på 1760-tallet. Filosofer som Hegel og Schelling, Fichte og Schiller og kunstnere som Goethe, Blake og Novalis gav viktige bidrag til en spirituell fornyelse av kulturen. Noen vil sikkert hevde at Schiller var dikter. Og var ikke Goethe også naturforsker? Absolutt, men romantikkens ånd var nettopp slik at skillelinjene ikke var som nå. For tidene endrer seg.

Romantikkens ytelser var og er kimer til en åndskultur, men de ble skjøvet til side av nye antispirituelle impulser. Et inngripende materialistisk vippepunkt kom rundt 1840, først med filosofen Feuerbachs kritikk av Hegels filosofi. I verket Das Wesen der Christenstums (Kristendommens vesen) la Feuerbach frem sin tese om at Gud er menneskeskapt, og teologen David Friedrich Strauss fulgte opp med Das Leben Jesu (Jesu liv). Begge ble publisert i 1841. Trond Skaftnesmo peker på 1840-årene i boken Dragestrid – kampen om mennesket (2022) og fremhever to andre verk med særlig sprengkraft: sosiologen Auguste Comtes 6 bind om positivismen fra 1842 og Karl Marx’ skrift fra 1845 om dialektisk materialisme, basert på Feuerbachs teser. Dette året startet han også arbeidet med Das Kapital.

Den nye materialistiske ånden satte i gang en slags ryddesjau der ikke bare romantikkens åndfulle ideer ble kastet i papirkurven. På 1850-tallet kom det ut to verk som skulle etablere materialismen på enda bredere basis. For vel ble teologien grillet av fritenkere, men også medisinen og biologien ble forstått på helt nye måter. Først ryddet Virchows verk Die Cellularpathologie vei for en reduksjonistisk medisin (1858), dernest kom Darwins Artenes opprinnelse i 1859. Slik spredte det mekaniske verdensbildet seg også blant leg og lærd utover siste halvdel av 1800-tallet på så å si alle kulturens felter. Men mens folk flest slet med hardt maskinarbeid gjennom en lang arbeidsdag, tok den filosofiske tenkningen omkring universet fysikken inn i det usynlige. I Eckbos utdrag nevnes fysikeren Arthur Eddington i fremste rekke, men også andre personligheter som tok del i den nye fysikken og kvantefysikken, får plass i boken. På Solvay-kongressen i 1927 ble, om ikke før, det mekanistiske tankesettet faktisk parkert selv om diskusjonen var skarp mellom Niels Bohr og Werner Heisenberg mot Einstein syn som var en slags mellomposisjon. Felles var likevel oppbruddet, idet argumenter på ulike vis brøt med den reduksjonistiske virkelighetsoppfatningen. For dem var 1800-tallets materialisme gått ut på dato. Verden lignet langt mer på et samspill av avanserte tanker enn på en komplisert maskin.

På dette fotoet fra Solvay-kongressen – som var viet kvantefysikken – ses mange av tidens kjente fysikere; både Heisenberg, Bohr, Schrödinger og Einstein er med. Marie Curie var eneste kvinne. Kilde: Wikimedia Commons

I dag slås datamaskinen på til alle døgnets tider, og de ivrigste – transhumanistene – vil bruke det de kaller kunstig intelligens på alle livets områder. Ikke overraskende beskriver de hjernen som en datamaskin! Og de snakker om å «forbedre» og «forsterke» mennesket gjennom gen- og nanoteknologi og ved å integrere den kunstige intelligensen i kroppen. Samtidig kommer hele tankesettet fra 1800-tallet tilbake idet universet og dets livsformer ses som resultater av fysiske og kjemiske prosesser over nærmest uendelige tidsrom. Der alle tidligere kulturer har hatt forestillinger om en åndsverden og guders og demoners inngripen i vår tilværelse, er det bare energi, materie og ‘informasjon’ tilbake.

Informasjonsteknologiens utvikling henger tett sammen med utviklingen av stadig kraftigere datamaskiner. Slik har den også beredt noe av grunnen for transhumanismens fremvekst. Men det er også mye mer. Ideologien som har vært her en god stund, er nemlig forbundet med det å overliste døden. Det er noe bibelsk eller gammel-egyptisk over bestrebelsene til transhumanistenes presteskap – noe bedre ord finner i alle fall ikke jeg på personene som trer frem. Ikke bare er de prester for en ny slags religion; de vil være gudeaktige guruer der målet er å heve seg sammen med sine roboter– som
kyborger – over det naturlige mennesket med et evig liv blåst inn og ut av det elektronisk kontrollerte brystet. Troen på at universets liv har oppstått av det døde, helt uten sjel og ånd, kommer slik tilbake idet transhumanistene tillegger robotene et skinn av liv og tenkning. Og det å inngå i en slags symbiose som kyborg, synes bare være en del av deres forståelse av liv.

Et virkelighetsbegrep tappet for virkelighet, som Kerr Eckbo tar opp sist i utdraget, er også noe
som følger med de menneskelignende robotenes dødsgufs av simulert, dvs. imitert bevissthet. Men
humanismen har mange stemmer, og vi trenger nå dem som er dypt rotfestet i menneskeverdet. Der stiller vi alle likt innfor det hellige. For nå skyves ikke bare Gud ut av verdensbilde, også mennesket
som et vesen med sjel og ånd avvises av mange transhumanister. På sett og vis bringer Eckbos tekst oss tilbake til Sokrates’ startpunkt: Jeg vet at jeg ikke vet, men gjennom våken tenkning vet jeg at jeg kan tenke over tenkningen – og kanskje avsløre løgnen.


Kerr Eckbos utdrag fra boken En historie om livet
Er verden et resultat av et simuleringsprogram?


En verden basert på matematikk og logiske sammenhenger kan minne om en datamaskin. Og datamaskiner kan programmeres til å simulere (imitere eller etterligne) stort sett det meste, om maskinen er kraftig nok. Kan det derfor være mulig at hele verden er en eneste, stor datamaskin? Og at alt rundt oss – så vel som vi selv – er resultater av et ufattelig komplisert og kraftig simuleringsprogram? En av dem som har arbeidet med denne problemstillingen, er den den tyske professoren i teknisk fysikk ved Universitetet i Bonn, Silas Beane. Sammen med en gruppe forskere har Beane utviklet en metode for å teste «simulerings-hypotesen».7

Det at vi oppfatter at vi eksisterer, at vi lever, kan nettopp være en bekreftelse på en vellykket simulering. For det at en simulert skapning faktisk tror at den eksisterer, er det endelige mål for et perfekt simuleringsprogram. At verden kanskje er en stor datamaskin, og at alt vi observerer rundt oss er resultater av et simuleringsprogram, ble først foreslått for over 30 år siden av Edward Fredkin (1934-), en av pionerene innen digital fysikk og filosofi og arbeid med reversible beregninger. Hans kollega, Tom Toffoli som deler Fredkins synspunkter, bemerket en gang at selvfølgelig er universet en datamaskin; det eneste problemet er at det er noen andre som benytter den. Og når det kommer til oss, er vi kun småkryp i denne flotte, kosmiske maskinen! «Alt vi trenger å gjøre,» hevdet han, «er å «haike» med denne enorme, igangværende utregningen, og forsøke å oppdage hvilke
deler det er som skal i nærheten av dit vi ønsker.»

Fredkin og Toffoli er ikke uten støtte for slike overraskende – noen sier bisarre – synspunkter. I
dag er det faktisk en del av oss som tenker slik – på ramme alvor. En av dem som gir sin tilslutning, er
den matematiske fysikeren Frank Tipler (1947-) somogså hevder at universet er simulert. Og han påpeker at simuleringen slett ikke må gjennomføres av en tradisjonell datamaskin, slik vi kjenner den. Et program for en datamaskin er jo ikke annet enn en omforming (eller kartlegging) av et sett med abstrakte symboler til et annet, basert på noen forutbestemte regler. Davies undrer seg også, i sin bok The Mind of God, over spørsmålet om universet er en gigantisk datamaskin. Der spør han seg om en slik kosmisk datamaskin – som må være så utenkelig kraftig at den kan simulere nøyaktig bevegelsene og egenskapene til hvert eneste atom i universet – nødvendigvis må inneholde vår planet jorden, på samme måte som Bibelen faktisk må inneholde Adam og Eva.


Kan en datamaskin simulere bevissthet?


En datasimulering betraktes jo vanligvis som kun en representasjon eller et inntrykk av virkeligheten (eller av et bilde man ønsker å skape). Så hvordan kan noen hevde at den virksomheten som foregår inne i en elektronisk datamaskin, i det hele tatt kan skape en virkelig verden? Tipler svarer i boken The Omega Point as Eschaton at en slik motforestilling kun er gyldig fra et synspunkt utenfor datamaskinen. Hvis en datamaskin er kraftig nok til å simulere bevissthet – og i forlengelsen av dette, et helt samfunn av bevisste skapninger – og vi ser problemstillingen fra synspunktet til skapningene inne i maskinen, så ville den simulerte verden bli virkelig:
«Nøkkelspørsmålet er dette: eksisterer simulerte personer? Så langt som simulerte personer kan se
det, gjør de det. Forutsetningsvis kan de simulerte menneskene gjøre akkurat det samme som virkelige
mennesker. Og det gjør de: som å reflektere over det faktum at de tenker og har samhandling med sine
omgivelser. Der er ganske enkelt ingen måte for de simulerte personene å vite at de «faktisk» er inne i
en datamaskin, at de kun er simulerte og ikke virkelige. De kan ikke gripe fatt i den virkelige substansen
– datamaskinen – fra der de er, på innsiden av programmet. ... Det finnes ingen måte for menneskene
på innsiden av dette simulerte universet å vite at de kun blir simulert, at de kun er en sekvens av tall som blir kastet omkring av et program inne i datamaskinen, at de ikke er virkelige.»8

Som Davies påpeker, så står og faller hele argumentasjonen til Tipler på mulighetene en datamaskin har for å simulere bevissthet.

Chow trodde han var en sommerfugl


For dem som kan forestille seg at en datamaskin kan simulere bevissthet, ja rett ut skape og opprettholde den over uminnelige tider, er det kun et lite skritt videre til å akseptere at en datamaskin da også, i prinsippet, kan simulere et helt samfunn av bevisste personer. Og disse bevisste personene – som kunne omfatte deg og meg – ville forutsetningsvis tenke, føle, leve og dø i deres simulerte verden,
uten å ha noen anelse om at de eksisterer takket være en datamaskin – og en operatør som kan slå av maskinen når det måtte passe ham.

Men hva er nå egentlig bevissthet – om ikke annet enn den delen av sjelen som våkner opp fra det som er drømmende eller sovende, og er i stand til å innse og erkjenne? Sommerfuglanalogien fra kinesisk filosofi kan kaste lys over dette. Historien er denne: En gang hadde Chow, en kinesisk vismann, en
drøm der han så seg selv på det mest livaktige som en sommerfugl. Men sommerfuglen som viste seg i den samme drømmen, var Chow. Drømmen var så livaktig at da han våknet gikk han hele formiddagen og funderte på hva som var riktig. Var det Chow som drømte at han var en sommerfugl eller var det sommerfuglen som drømte at han var Chow ...

For å avklare hele problemkomplekset som her vurderes, trenger vi et svar på et enkelt spørsmål: hvordan vet vi om vi selv er virkelige eller kun er simulerte i en kosmisk datamaskin? Eddington ber oss i et av denne bokens innledende kapitler (her henviser Eckbo til sin bok En historie om livet – som kan bestilles her i nettbutikken) om å være påpasselige når ordet «virkelighet» nevnes: «Virkeligheten er ett av de ubestemte ordene som leder til uendelige filosofiske diskusjoner og irrelevante problemstillinger.»

Av spekulasjonene foran kan vi nok følge Eddington også med hensyn til ordet «virkelig». Om vi vil bedømme våre erfaringer og det de har brakt oss av harde fakta, har vi ikke noe annet til hjelp enn
vår egen våkne tenkning. For også den drev Fredkin og Tipler til å reise sine spørsmål. Og i den forstand at vi er i stand til å tenke over vår egen tenkning og tørr knytte tillit til den, kan vi gå videre. For noe annet grunnlag har hverken vi, Tipler, Davies, Dawkins eller Melbøe som til dette utdraget fikk lov til å skrive en innledning. Men med hensyn til tenkningen, kan vi møtes i en videre diskusjon om vårt forhold til verden.

Noter


1 Newtons fargeteori ble komplettert gjennom Goethes arbeid med fargene. Goethe tilla også mørket en rolle i fargenes tilblivelse, noe André Bjerke viser i sin lesverdige bok Bidrag til Goethes fargelære, Adlibris 2018.
2 Hjalmar Hegges bok Mennesket og naturen som kom ut på Universitetsforlaget i 1978, utdyper dette temaet. Boken var en døråpner for meg under mitt masterstudium i naturforvaltning ved NMBU fra 1979-83. Ny utgave av boken kom på Antropos forlag i 1994.
3 Vel, hva er sikkert? Da løgndetektoren ble tatt i bruk på 1930-tallet, ble fysiologiske endringer målt, gjerne ved hjelp av hudens ledningsevne (svetting), ved å måle hjerteslag, respirasjon og eventuelt blodtrykksendringer. Personen måtte samtidig besvare spørsmål knyttet til et bestemt saksforhold, f.eks. en forbrytelse, og en rekke grafer kom opp på en skjerm i rettssalen. Heldigvis bruker ikke så mange land løgndetektoren for å felle dommer. Maskinen er nemlig sjelden helt pålitelig – ikke rart – da det indre menneskets sjelelige egenskaper opererer på et annet plan.
4 Se Trond Skaftnesmo: Dragestrid – Kampen om mennesket. Paradigmeskifte forlag, 2022, s. 133. Denne boken anbefales på det sterkeste da den utdyper mye av det jeg kan få sagt her i min korte artikkel.
5 Computer-forskeren Gregory Chaitin skrev dette i 2004. Også dette sitatet er hentet fra Dragestrid, her s. 130.
6 Ibid. s.134
7 Ideen om at vi lever i et simulert univers, er blitt diskutert av mange – og har skapt mange kontroversielle debatter innen vitenskapen. Et sentralt punkt er at påstanden ikke kan testes – fordi vi er på innsiden av simuleringen. Mer informasjon finnes bl.a. på: https://en.wikipedia.org/wiki/Simulation_hypothesis;
https://www.newscientist.com/article/mg21628950-300-the-idea-we-live-in-a-simulation-isnt-science-fiction/
8 Tiplers bok The Omega Point as Eschaton er omtalt her: https://www.organism.earth/library/document/omega-pointas-eschaton