Av: Karina Skilbrei

Et av menneskelivets store gåter – noe antagelig halvdelen av jordens befolkning, ikke minst i Asia, spør seg – er om vi har levd på denne kloden før. Hvordan ser så verden ut fra den andre siden, og hvor kommer den nye jordboeren fra? I tre artikler tar filosofen Karina Skilbrei for seg dette temaet, som vi også kaller reinkarnasjon, og byr leseren på overraskende mye dokumentasjon.


Barnets blikk

Nylig så jeg inn i øynene til et nyfødt barn. Mange tanker strømmer til en i slike øyeblikk. Barneøyne og barneansikter har en magisk tiltrekningskraft på oss mennesker. Det er nærmest umulig å ikke oppsøke det med blikket og la seg synke inn i det vesensaktige møtet langt bortenfor ordene. Barneblikket er åpent, fordomsfritt og rent. Hva lever der på den andre siden av det blikket? Det er en av livets store gåter. Hvordan ser verden ut fra den andre siden? Og hvor kommer egentlig dette vesenet fra?

Barneblikk kan bore dypt inn i en. Man fornemmer at man står overfor et stort vesen, et slags urvesen, og dette ser rett gjennom oss – inn i vårt indre. Barnet er en terskel for oss. Det er en døråpning til en side ved verden som vi ofte glemmer underveis i livet, men som igjen melder seg for oss når vi står ved avslutningen av livet. I erfaringen av et kjært menneskes utgang av livet kan døråpningen igjen bli synlig.

Til vanlig lever vi i en forestilling om livet som en tidsbegrenset hendelse. Vi ser at det begynner på et tidspunkt og avsluttes på et annet. Vi tar det som en gitthet. Vi funderer kanskje iblant over hva som kan komme etterpå – hva skjer med oss etter dødsøyeblikket? Vi har en trang til å prøve å finne ut av det. Det handler jo om muligheten for vår egen bevissthets kontinuitet. Men mange blir redde av tanken. Mange synes det er dystert å tenke over at livet har en slutt. Da kjennes det lettere å la spørsmålet fare og heller rette oppmerksomheten mot det man har for hånden.

Sjeldnere spør vi: hvor var jeg før jeg ble født? Hvor kommer de små barna fra? Disse som fødes inn i verden hver eneste dag, hvert eneste minutt. Kom- mer de ut fra intet? Eller har de vært til et sted før? Hva slags eksistens er i så fall det? Da jeg var barn, undret jeg meg over dette ofte. Jeg husker at jeg og vennene mine snakket om det sammen. Vi drøftet muligheten for en førjordlig eksistens og var åpen for at vi hadde levd på jorden tidligere, at vi hadde vært andre mennesker og levd andre liv.


Min bror snakket tidlig om en slik tidligere eksistens. En dag, da han satt i baksetet av bilen på vei til barnehagen, fortalte han at han «for lenge, lenge siden» hadde vært på et stort skip ute på havet. Det hadde vært storm, og skipet hadde gått ned. Alle menneskene druknet. «Jeg også», poengterte han. Det hører med til historien at han ble født med en ualminnelig vannskrekk. Helt fra han var sped- barn ble han panikkslagen når han ble badet. Van- ligvis er et lunkent bad velgjørende for et spedbarn. Det motsatte var tilfellet for ham. Etter hvert måtte mine foreldre bli oppfinnsomme for å få ham til å vaske håret uten å få vann i ansiktet. Man kunne tenke seg at denne fortellingen ble til nettopp på grunn av frykten. Kanskje fortalte han om en drøm han hadde hatt, der vannskrekken dannet bildene for ham. Men hvor kom frykten fra? Det var ingen- ting som tilsa at han skulle ha pådratt seg et slikt traume tidlig i livet.


Han fortalte andre ting også. Han var en ganske energisk gutt og en dag han herjet og hoppet i sofaen hjemme, utbrøt han: «Jeg har levd mange ganger på jorden! Opp og ned og opp og ned og opp og ned!», sa han i takt med at han hoppet, «gutt, jente, gutt, jente, gutt, jente!» Det var åpent klima i mitt barndomshjem for slike uttalelser, men det ble ikke gravd videre i det.


Barbro Karlén

Tanken om tidligere liv, eller re- inkarnasjon, har for meg vært en naturlig forestilling gjennom livet. Jeg har ikke trodd på den uten videre, men den har ligget der som et åpent spørsmål og en mulighet. Da jeg var i slutten av tenårene, dukket tanken opp på nytt. I 1998 utkom boken «… Og ulvene hylte» – fragment av en selvbiografi av svenske Barbro Karlén (1954–2022) i norsk oversettelse.1 Jeg leste den med stor interesse. Der beskriver hun hvordan hun alt fra hun var et lite barn hadde erindringer om å ha levd et annet liv. Erindringene var så sterke hos henne, at hun hadde vanskeligheter med å finne seg til rette i sitt nåværende liv.



Hun forklarte moren at hun egentlig ikke het Barbro. Hun het Anne. Og hun hadde egentlig en annen mor. Det er sikkert ikke det letteste for en mor å stadig bli påminnet at hun egentlig ikke er den virkelige moren til sitt lille barn. Foreldrene visste ikke hva de skulle tro, og Barbro følte seg ikke forstått. Et gjennombrudd fant sted da den lille familien var på gjennomreise i Europa. Da de var i Amsterdam, ville foreldrene besøke Anne Franks hus. Med forbløffelse oppdaget de at deres datter kunne finne veien til huset og gjenkjente både eksisterende gjenstander og kommenterte endringer ved huset. Barbro beskriver det selv som en skjellsettende opplevelse, der et dypt traume ble åpenbart.


Etter hendelsen fant hun særlig hos moren en dypere fortrolighet og anerkjennelse. Da Barbro hørte om Anne Frank på skolen, ble hun forbløffet. Hun opplevde at læreren fortalte om hennes eget liv. Barbro hadde en sterk litterær interesse. Hun publiserte sin første bok, Människan på jorden, i en alder av 12 år. Den ble en bestselger i Sverige og gjorde Barbro kjent som forfatter. Sine erindringer om et annet liv holdt hun likevel tilbake, inntil hun ble voksen. Da hadde en rekke hendelser og menneskemøter i livet gjort det presserende for henne å dele sin fortelling.

Etter at selvbiografien ble utgitt, hadde Barbro en omfattende foredragsvirksomhet rundt omkring i verden, der hun fortalte om sine erindringer. Fortellingen hennes har naturligvis blitt møtt med både interesse og skepsis. Vi kan verken verifisere eller avkrefte hennes beretning. Vi kan bare lytte til den. Uavhengig av om vi tilslutter oss hennes konklusjoner om et tidligere levd liv som Anne Frank eller ikke, må vi innrømme henne en tidlig innsikt i kjensgjerninger som ikke naturlig kan ha kommet til henne. Hun var i besittelse av kunnskap om en fortid som hun mottok fra et annet sted.


Jenny Cockell
 
Et lignende og kanskje enda mer slående eksempel på uforklarlig tilgang til et fortidig levd liv, finner vi hos Jenny Cockell. Jenny ble født i 1953 i Hertfordshire i England. Hennes første selvbiografiske bok Yesterday’s Children ble publisert i 1993. Den kom i norsk oversettelse i 1994.2 Der får vi innsyn i en interessant reise i et indre og ytre landskap. Jenny forteller at hun har båret erindringer om et tidligere liv helt fra hun kom til bevissthet som barn. Allerede før hun kunne snakke, hadde hun erindringsopplevelser fra en tidligere eksistens. Hun kunne huske at hun hadde vært en voksen kvinne og hadde et tydelig minne av sitt dødsøyeblikk. Øyeblikket var fylt av en følelse av samvittighetsnag og sorg.


Jenny var gjennomtrengt av samvittighetsnag fra hun så å si åpnet øynene i dette livet. Hun kunne våkne oppløst i gråt over den vonde følelsen. Den vonde samvittigheten handlet om dem hun forlot i det forrige livet. Hun hadde opplevelsen av at hun hadde forlatt sine egne barn til en usikker fremtid. Hun hadde ikke ønsket det, men heller ikke klart å gjøre noe med det. Hun døde i en seng på et sykehus. Gjennom hele sin barndom hadde Jenny minner om menneskene og stedet som hun hadde forlatt. Hun snakket om det tidlig, men basert på reaksjonene hun fikk fra menneskene rundt seg, fant hun ut at det var best å ikke snakke om det. Hun ble ikke tatt på alvor.

 
Jenny forteller at minnene har kommet og gått gjennom livet. I enkelte perioder var de nærmest borte, og hun kunne leve sitt nåværende liv fullt og helt. Men plutselig dukket de opp igjen, og ga henne følelsen av noe uforløst. Da hun selv fikk barn, kom samvittighetsnaget tilbake og hun klarte ikke å kvitte seg med det. Hennes egne barn minnet henne om barna un husket å ha forlatt. Hun kunne ikke leve videre med mangelen på visshet om hvordan det hadde gått med dem. Da bestemte hun seg for at hun ville prøve å grave dypere i saken – om ikke annet, så for å gi seg selv sjelefred. Hun begynte mer systematisk å undersøke sine egne minner. Hun husket konkrete ting, som personnavn; både sitt eget og flere av barna, enkelte bygninger, landskap og dyr. Alt var hverdagslige minner. Hun husket matretter, klesdrakter, husstell og hendelser med barna. Hun hadde også en erindring om en landsby og tegnet et kart over dette.


Etter flere år med undersøkelser og telefoner – i en tid før internett og googlesøk – fant hun ut at hennes minner stemte overens med et faktisk sted i Irland, og med et faktisk menneske. Hennes egne opplysninger førte henne til Mary Sutton, som hadde dødd 36 år gammel i 1932 etter å ha født sitt åttende barn. Mary døde i en seng på sykehuset i Dublin. Hun lokaliserte landsbyen Malahide, og begynte å nøste opp i familien og barneflokken. Familien Sutton hadde gått i oppløsning da Mary døde. Barnas far var alkoholisert og ikke i stand til å ta vare på barna. Søskenflokken ble splittet opp og sendt til ulike barnehjem. Noen ble siden adoptert av ulike familier.


Den eldste i søskenflokken, Sonny Sutton, var tenåring da moren døde. Jenny hadde særlig sterke minner om ham. I 1990 kontaktet hun ham over telefon. Jenny var da 37 år og Sonny 71. Det er vanskelig å forestille seg hvordan den samtalen må ha fortonet seg. Etter samtalen kommenterte Sonnys kone at han så ut som om han hadde sett et spøkelse. «Jeg har snakket med min mor», svarte han.3 Samtalen ledet til et faktisk møte. Da kunne Sonny bekrefte minnene Jenny hadde, og ble forbløffet over detaljene i hennes beskrivelser av deres liv. Sonny godtok at Jenny var reinkarnasjonen av moren Mary. Foruten de korrekte gjengivelsene av fortiden, gjenkjente han hennes vesen.


Hans yngre søsken var ikke alle like overbeviste. Flere var praktiserende katolikker. I katolisismen har tanken om reinkarnasjon blitt ansett for å være en kjettersk forestilling. Samtlige var imidlertid overrasket over Jennys kunnskaper og anerkjente at det er eller har vært en uforklarlig forbindelse mellom henne og deres egen mor. Jenny har holdt kontakten med dem siden.


Jennys fortelling er interessant på den måten at hennes erindringer har noe særdeles lite sensasjonelt ved seg. De tilhører ingen kjent personlighet eller noen som har utført usedvanlige handlinger. Hun husker et nokså ensidig, hardt og fattigslig liv sammen med andre mennesker, der det vesentlige var rommet som levde mellom dem. At det relasjonelle rommet preget Jenny så sterkt inn i en annen tilværelse, er mildt sagt tankevekkende. Hva om våre følelser og drivkrefter har blitt grunnlagt gjennom et annet liv og gjennom relasjoner med andre mennesker? Kanskje går vi rundt og prøver å finne røttene til våre vanskeligheter i vårt eget liv, f.eks. i vår barndoms opplevelser, og så finnes de egentlig i et tidligere levd liv – i handlinger og kjensgjerninger før vi ble født.




Da får spørsmålet om hva det er for et prosjekt du og jeg holder på med, nye nyanser. Er livene våre et ledd i en lang rekke av konstitusjoner, tildragelser og hendelser? Hva er mitt prosjekt? Hva er mine grunntoner i livet, hva trenger jeg å løse opp i for å kunne gå videre, og hva vil jeg bruke tiden på i dette livet?


Å høre slike historier har også preget mitt blikk på barn. Når et barn gråter eller er tynget av livet, hva bor i det da? Tanken om at en liten toåring kan ha levende erindringer om å ha vært et voksent menneske, gjør meg ydmyk. Man kunne innvende at dette er et sjeldent fenomen. Et forskningsinstitutt i USA antyder imidlertid at slike hendelser er langt mer vanlig enn vi skulle tro, tatt i betraktning vår kulturs mangelfulle dekning av temaet.

Forskning ved DOPS UVA

Under avdelingen for medisin ved Universitetet i Virginia (UVA) ligger et forskningssenter ved navnet Division for Perceptual Studies (DOPS). 4 Her arbeider en gruppe forskere med tema som har grense- eller terskelkarakter. Deres interesser er bl.a. nær-døden opplevelser, menneskers visjoner av avdøde og spørsmål om muligheten for tidligere liv. Instituttet ble opprettet i 1967 under ledelse av psykiateren Ian Stevenson (1918–2007). Ian var medlem i Teosofisk selskap og hadde i utgangspunktet en interesse for det som vitenskapen anser som oversanselige og uforklarlige fenomener. Han ble oppmerksom på barns beretninger om tidligere liv gjennom reiser i Asia og Midtøsten. På sine reiser oppdaget han at menneskene han møtte snakket åpnere om tidligere liv enn hva de gjorde i USA. Han lyttet til dem, noterte ned beretningene og begynte å systematisere dem etter hvert som de økte i antall og omfang. Økonomisk støtte gjorde at han kunne vie stadig mer tid til arbeidet og reiste for å oppsøke mennesker med fortellinger om et tidligere liv. Etter hvert begynte folk å oppsøke ham. Han samlet et stort arkiv av beretninger og kunne begynne å se på dem med en forskers blikk.


Noen elementer gikk igjen i mange av dem. Et element var at de fleste barna som fortalte om tidligere liv husket dødsøyeblikket. Dette var ofte av brå og traumatisk karakter; f.eks. naturulykker, trafikkulykker eller drap. Mange følte sorg over livet som var gått tapt og savn etter menneskene de hadde levd sammen med. For enkelte var lengselen mot det de hadde mistet så sterk, at de ikke riktig klarte å forbinde seg med det livet de hadde nå. Det ledet til at Ian begynte å nøste i beskrivelsene fra deres beretninger, og i en del tilfeller sporte han opp steder, personer og familier. Noen barn tok kontakt med sine angivelig tidligere familiemedlemmer. Møtene ble ofte følelsesmessig sterke og med gjensidig opplevelse av gjenkjennelse.


 
Ian Stevenson gikk av som leder for forskningsinstituttet i 2002. Han arbeidet deretter aktivt med å publisere bøker og artikler om forskningen frem til sin død i 2007. I dag drives forskningen videre av Jim B. Tucker. Etter hvert som forskningen ved instituttet er blitt mer kjent, har mennesker også i USA kontaktet Jim. Beretninger om tidligere liv ser dermed ikke ut til å avhenge av østlige kulturers religioner og tro på reinkarnasjon. Instituttet mottar i gjennomsnitt ca 120 henvendelser i året fra foreldre til barn som hevder å ha minner fra et tidligere liv. Mange av tilfellene blir ikke undersøkt, fordi de mangler spesifiserende uttalelser som har muligheten til å verifiseres. Arkivet teller over 2500 tilfeller som har blitt undersøkt. Et av de mest oppsiktsvekkende tilfellene Jim trekker frem i sine foredrag er amerikanske James Leininger.5


James Leininger
 
James ble født i 1998. Han var plaget av mareritt fra de første årene i sitt liv. Han ropte, sparket og skrek. I drømmene var han innestengt i et brennende fly som styrtet mot havet og sank. Han klarte ikke å komme seg ut. Det var dramatisk både for ham og foreldrene. På dagtid lekte han hendelsen, både gjennom utallige tegninger og gjennom å styrte lekeflyene i stuebordet. Bordet ble til slutt helt gjennomhullet og oppskrapt. Den traumatiske hendelsen som levde inne i ham, levde seg ut på mange måter. Foruten å ha en sterk fascinasjon for fly, viste han også tidlig omfattende kunnskap om dem. Han hadde oversikt over detaljer, forskjeller og likheter ved ulike fly – særlig krigsfly. En dag fikk han øye på et bilde i en bok om krigshendelsene utenfor den japanske øyen Iwo Jima. Han utbrøt: «Det var der flyet mitt gikk ned». Han sa at flyet hadde blitt skutt ned. Da faren spurte hvem som hadde skutt, skal han ha svart uten å nøle: «Japanerne».


James fortalte også om mennesker, tidligere venner, familie og pilotkolleger. Han navnga en person, Jack Larsen, som hadde vært der da han døde, og ga også navnet på hangarskipet han hadde flydd fra. Etter mye undersøkelse fant foreldrene ut at det hadde ligget en amerikansk flåte utenfor Japan under 2.verdenskrig. Den var en del av luftforsvaret. En av pilotene hadde blitt skutt ned av japanerne. Hans kollega, som hadde flydd parallelt med ham under den fatale hendelsen, het Jack Larsen. Flygeren som døde var 21 år gamle James Houston. James Leiningers beskrivelser av både hendelsen og menneskene stemte overens med realiteten. Jack Larsen og en av Houstons søstre var fortsatt i live. James ønsket sterkt å treffe dem. De ble begge forbløffet over hva han visste om deres liv.


Etter det som for James og foreldrene beskrives som oppklarende omstendigheter, reiste de til området som mest sannsynlig var åstedet for Houstons dødsøyeblikk. De holdt en liten avskjedsseremoni og kastet blomster på vannet. James var oppløst i tårer. Etter hendelsen kunne han legge det tidligere livet bak seg og gå videre i sitt eget liv. Marerittene og minnene ble gradvis svakere og forsvant. Foreldrene til James var i utgangspunktet fremmed overfor tanken om reinkarnasjon. De ønsket bare å hjelpe ham til å leve godt i sitt eget liv. Men beretningene til James ble horisontutvidende for dem. De stiller seg nå åpne overfor en slik realitet. James skal også tidlig ha snakket om at han valgte å komme til dem før han ble født. Han beskrev bl.a. hotellet foreldrene hadde bodd på, da de var på en reise til Hawaii. I løpet av denne turen begynte de å ønske seg et barn. Han sa at han hadde sett dem der, og at de hadde hatt middag på stranden. Han uttrykte glede over å ha valgt å komme til dem.


I 2010 utga foreldrene en bok om hendelsene med James.6 I et dokumentarisk nyhetsinnslag på Fox 8 News sier daværende elleve år gamle James: «I hope that it helps people understand the meaning of how precious life is, how fast it can just blow away. And I also hope that it opens peoples eyes up to reincarnation, […] to the fact that reincarnation can happen, it is a possibility, it’s not a lie.7


Har vi levd før?
 
Ian Stevenson, Jim Tucker og de andre forskerne som samler slike beretninger er forsiktige med å konkludere eller fremme påstander de ikke kan begrunne. De fremstiller kun hva de ulike individene forteller og undersøker omstendighetene. I mange tilfeller er de i stand til å identifisere den forhenværende (nå avdøde) personen. De kan dermed konkludere at individene har tilgang til en kunnskap som de ikke har fått gjennom naturlig kjennskap i eget liv. Ian Stevenson gjorde også et studium av fødselsmerker og fysiske defekter som korresponderte med omstendigheter rundt de tidligere menneskenes død.


Det store spørsmålet om hvorvidt vi som individer lever flere liv på jorden, står likevel åpent og ubesvart. Kanskje kan kunnskap overleveres fra bevissthet til bevissthet uavhengig av døden, eller noen får tilgang til andres levde erfaringer idet de blir født. Kanskje noen blir født på nytt for å fullføre et liv de ble revet bort fra for tidlig. Det kan også tenkes at vi alle lever flere liv, men at de fleste av oss glemmer at vi har gjort det.


Tanken om reinkarnasjon er langt fra en ny forestilling. Vi finner den i noen av de eldste verdensreligionene. I neste artikkel vil jeg gå nærmere inn på dette.


Noter

1 Karlén, Barbro: «...Og ulvene hylte» Fragment av en selvbiografi, Antropos forlag, Oslo 1998
2 Cockell, Jenny: Barna fra mitt forrige liv, Hilt & Hansteen, 1994
3 Se https://exemplore.com/paranormal/Jenny-CockellTheTrue-story-of-a-Woman-Who-has-Lived-Before-Motherof-yesterdays-Children.
4 Se https://med.virginia.edu/perceptual-studies/.
5 Se https://www.youtube.com/watch?v=afJX-gizJtc.
6 Leininger, Bruce & Andrea: Soul Survivor – The reincarnation of a World War II Fighter Pilot, Grand Central Publishing 2010
7 Se https://www.youtube.com/watch?v=SF3KqGpxXvo.