Siste artikler
Motemeningstyrraniet Mar 25, 2024
Bukkede nakker I et sam... Mar 22, 2024
DEN GAMLE MANNEN OG HAV... Apr 01, 2021
Motemeningstyrraniet
av Franziska Kalisch
Jeg har lenge lurt på hvorfor vi ofte velger det som skader oss selv istedenfor det som gjør oss glad: Dans for eksempel. For noen år siden – koronapandemien var ennå i gang – startet jeg med det som skulle bli en invitasjon til hele Norge til å bli med å danse. Hver for seg eller sammen med andre, det spilte ingen rolle. En dans kan være nokså enkel og kan begynne med at lilletåen vipper i takt og lytter til stigende og fallende melodier. En dans kan også være å kaste hele seg inn i rytmenes bølger. Det er opp til deg.
Jeg skjønte fort at det var et nokså ambisiøst prosjekt som utfordret folk til å tøye grensene: ikke bare er det for mange uvanlig å danse ute på en offentlig gressplen, men jo større kreativ frihet det finnes, jo mer krever enkelte en fast struktur å holde seg til. Likevel fikk jeg dele noen timer med fri utedans ved Mjøsa med helt forskjellige mennesker, ca. annenhver uke. På stedet vi møttes var det masse plass slik at alle kunne bevege seg «i hvert sitt univers» og utforske klangenes kontrastrike verden. Noen ganger var det mygg tilstede, andre ganger regn – de ble integrert i dansen og i minnene. Etterpå satt vi ofte i en ring ved bålet og snakket om erfaringene fra hver vår kant.
Hvorfor gjorde jeg det, vil du kanskje lure på? Jo, for å være ærlig så hadde jeg gått lei. Isolasjonen blir større og større i en tid av såkalte digitale hjelpemidler, men under koronapandemien vokste den eksponensielt. For alle mennesker, men for noen i svært sterk grad, er det helt avgjørende å ha kontakt med andre. For å følge smittevernrådene var alle fritidstilbud stengt, samt at DPS og andre psykologiske tjenester nesten utelukkende tok imot akuttpasienter og ikke klarte å omstille seg til digitale møter. For mange var disse tingene en livsviktig hjelp i hverdagen, hvordan skulle de altså overleve? Istedenfor satt de fleste meir og mer bak skjermene sine, og debattene eskalerte.
Hvordan komme ut av denne spiralen? For meg var svaret å bruke mer tid på de aktivitetene som gir meg overskudd og glede – som f.eks. å danse. Jeg har alltid elsket å danse og opplevd at bevegelse er svært helsefremmende. Mye av det skyldes nok at jeg har gått på Steinerskolen og fått et litt annerledes syn på verden. Men de fleste vil være enige med meg at det å bruke hele kroppen på noe, det være seg sport, dans, håndverk eller hagearbeid er noe helt annet enn å stirre på en skjerm. Jeg vet dette, men også jeg blir dratt inn i den virtuelle verden. Og så sitter jeg der, og tiden flyr mens jeg følger til dels håpløse debatter der enkelte sier ting de aldri ville turt å si i ansiktet på hverandre. Jeg sitter og er hypnotisert.
Verdenskrig i smarttelefonene våre
Man trenger bare å ta en tur innom et av mange diskusjonsforum, eller lese gjennom kommentarene under en eller annen artikkel, for å se hvor dømmende og nådeløse vi mennesker kan være iblant. Årsaken kan være nokså banal: Skjult bak det betryggende og anonymiserende skjoldet av skjermene våre, sitter ekte mennesker og lynsjer hverandre gjennom skyteskårene i nettets mange smutthull. Jeg er nesten sikker: hadde vi kun levd på nettet, ville det vært verdenskrig nå.
Heldigvis har vi en fordel som vi kanskje bruker for lite noen ganger: vi kan slå av. Trekke oss litt ut av ildlinjen. Vri oss unna skjermhypnosens lammende tentakler. Uansett hva det gjelder: oppdragelsen av ditt barn, din hund, eller din nabo, livssyn, etikk, klima, kjønn, religion, politikk, eller helse: Mennesker der ute som du aldri har møtt, vet akkurat hva du bør tenke og gjøre. Fordi de vet hva som er rett og galt, har de plassert sine verdier på livets domstol som agerer som høyeste moralske instans. Spesielt debatten rundt helse-, kjønns,- og klimaspørsmål har i det siste utviklet seg til en mer og mer hissig langdistansekamp. Til tross for de mange tekniske mulighetene virtuell krig gir, er kamphandlingene i seg selv ganske primitive mange ganger. Våger du å være på feil side, risikerer du å bli flådd. Men hvilken side er den rette?
Det finnes kun røde epler
I en stadig mer akselerert hverdag foretrekker vi kanskje å se det vi allerede har godtatt som sant og godt. Flittige algoritmer sørger for at Facebook, Twitter (nå X) og de andre store fuglene, synger de melodiene som vi kjenner og liker best. Det vil si: hver gang vi klikker på en artikkel, blir flere artikler med lignende vinkling og konklusjon foreslått for oss. Hver gang vi liker eller misliker en kommentar, vil det øke sjansen for denne til å havne i toppen av tråden, hvor flere kommer til å lese den. Og kommentarene som får flest reaksjoner, er gjerne de med mest po- lariserende innhold: fordi vi allerede har valgt hvilken side vi er på.
Algoritmer skaper en slags selvoppfyllende confirmation bias eller bekreftelsestendens. Begrepet betyr at vi kun leter etter informasjon som bekrefter våre meninger. Hvis jeg for eksempel mener at det kun finnes røde epler, vil jeg unngå å konfrontere meg selv med at det også finnes gule, grønne og flerfargede. Og algoritmene sørger for at jeg ikke engang trenger å utsortere de andre eplene, det vil si den informasjonen som ikke stemmer overens med mine overbevisninger. I tillegg kan de utsortere personer som ikke stemmer overens med plattformens tenkesett. Dette igjen kan resultere i blokkering el- ler såkalt shadow banning av brukeren. I sistnevnte tilfelle vil vedkommende ofte ikke en gang merke at innleggene ikke lenger synes for vennene hans. Den ideologiske isolasjonen som oppstår som et resultat av algoritmisk filtrering, kalles for filterboble. Utvilsomt agerer mange uten å være klar over at de befinner seg i en slik filterboble – ikke minst noen av dagens politikere.
Sortering og øremerking av potensielle kunder er en utbredt salgsstrategi, men meninger og tanker er ingen salgsobjekter. Og det burde de heller ikke bli. Store digitale plattformer som Facebook «ble ikke skapt for å sørge for objektiv informasjonsflyt eller å være skarpe sosiale kontrollverktøy. De ble skapt for å tjene penger på et spennende digitalt produkt,» skrev Silvija Seres i 2017 i Aftenposten.1 Mye kan sies om hva meningen med dette prosjektet er som Mark Zuckerberg har tjent mange milliarder på, og som gjennomfører sosiale eksperimenter på tusenvis av brukere, men det skal ikke være hovedtema i denne teksten.
Meningsmoter
Det eksisterer en trend i den angloamerikanske verden der politisk korrekthet veier så tungt at forelesere forhåndsjekkes før de skal holde foredrag. Trenden har trolig funnet sin vei til flere steder, for eksempel til et universitet i Tyskland, som har lånt navnet til en av landets mest fremragende og frittenkende ånder: En studie ved Goethe-universitetet i Frankfurt fant at en tredjedel av de nesten tusen studentene som deltok i spørreundersøkelsen – de fleste av dem påstått venstreorienterte – er imot å tolerere personer med mainstream-avvikende meninger i temaene kjønn, islam og innvandring på podiet. «Andelen av de som ikke ville gi slike personer lisens til å undervise, var enda høyere og en tredjedel ønsket å utestenge bøkene deres fra bibliotekene».2
Svært urovekkende synes jeg, når jeg tenker på hvilken funksjon meningsutveksling har: å lære kunsten å tenke selvstendig. Å lytte og reflektere over andres meninger, selv om de kan være nokså ulik våre egne, sortere og formulere egne argumenter – dette er prosesser som hører til i et demokratisk orientert samfunn. Og den vestlige verden består jo av tolerante samfunn, der ytringsfrihet og dialog er bærende søyler. Blir denne friheten undertrykt, skjer dette vanligvis i Russland eller Kina, men ikke her. Slik kan vi være vant til å tenke.
Noen holdninger har vi kanskje ikke fordi vi innerst inne er overbevist om dem, men fordi vi ønsker å være på den rette siden. Vi vil ikke være den svarte sauen med den upopulære holdningen, derfor kler vi oss instinktivt etter moten. Og hver mote bruker gjerne et begrenset antall farger og nyanser, selv om virkeligheten inneholder hele fargeskalaen og har utallige fasetter. Man kan dekorere profilbildet sitt med et regnbueflagg, og man kan kjøre Tesla. Begge kan være et symbol for en trend, det ene for toleranse, det andre for miljøvennlighet. Men det trenger ikke bety at vi egentlig er mer aksepterende, eller mer opptatt av klima. Bare fordi det står «vokt deg for hunden» ute på porten, betyr det ikke at det faktisk bor en hund der.
For meg virker det som diskusjoner gjerne blir hengende ved den såkalt riktige bruken av språk og symboler, før de har en sjanse til å nærme seg bunnen av et problem. For å ikke fornærme enda en minori- tet av politisk korrekte ord-nyskapninger som høylytt kunngjør sin eksistens, kreves det ofte mye kunnskap innen de nyeste språkmotene – tydeligvis uten at man nødvendigvis har kunnskap om saken selv. Men ikke alle har tid til å gjøre seg kjent med de stadig nye trendene, og uansett hva som sies, er det alltid noen som blir fornærmet og går i kampmodus. Meninger blir til identiteter. Og når noen setter spørsmålstegn ved vår identitet, føler vi oss angrepet.
Noen går så langt som å si at en bestemt måte å tenke og skrive på bør forbys. Her mener jeg ikke tra- kasserende eller diskriminerende ytringer, som selvfølgelig ikke kan godtas. Jeg snakker om tanker som er kritiske til enkelte holdninger om temaer, som er eller bør være gjenstand for offentlig debatt. Holdninger som egenmektig har blitt hevet til allmenngyldige standarder, uten at de fortjener en slik ubestridt posisjon. Noen kan – bare som et eksempel – hevde at alle forskjeller mellom gutter og jenter er et resultat av ytre påvirkninger og sosialisering og at tradisjonelle kjønnsroller dermed er utdatert. Dette skal for lengst være bevist av en eller annen fremragende professor ved et prestisjeuniversitetet. Men nå er det ikke slik at dette er et uomtvistelig faktum. Det finnes mange ulike synspunkter, og man kan dermed ikke bare opp- rette et slags diskusjonsforbud. Høyere utdanning beskytter heller ikke mot tankefeil, selv om visse akademiske miljøer og deres lojale følgere forsvarer nettopp denne holdningen.
Et annet eksempel: For en stund siden erklærte Google at fra nå av forbys all reklame og Youtube-videoer som motsier den «veletablerte vitenskapelige konsensus om eksistensen og årsakene til klimaendringer».3 Dette gjelder ikke bare innlegg som nekter at klimaendringer skjer, men også alle de som er kritiske til at langsiktige trender skal vise at klimaet faktisk varmes opp. Selvfølgelig kan man si at Google selv må velge hvilket innhold som skal kunne deles på selska- pets plattformer, og kanskje er det rett og slett feil å si at global oppvarming bare er en myte? Kanskje det. Men all vitenskap er i utvikling og bør til enhver tid være gjenstand for diskurs. Og kanskje høres det naivt ut, men bør ikke et så mektig teknologiselskap som Google, som påvirker milliarder av brukere, være pålagt å ivareta ytringsfrihet og fri diskurs og heller stimulere til kritisk tenkning og velvurderte valg, i stedet for å polarisere og ekskludere? Så lenge forskere som våger å ytre offentlig kritikk av hovedstrømmens klimacredo, mister både forskningsmidler og omdømme og det nesten bare er fredede, dvs. pensjonerte som tar til motmæle, er vi langt fra et sted som kan kalles debatt. Alle resultater som den såkalte vitenskapelige konsens står for, burde følgelig betraktes med omhu.
Klanens merke
Jeg har aldri helt forstått hvorfor noen av oss tar på seg meninger og identiteter akkurat som vi vel- ger, eller velges, til forskjellige lag under gymtimen på skolen. Det i seg selv har alltid slått meg som en brutal praksis: Kanskje fordi jeg oftest var en av de siste på benken. Men mest fordi de nye lagene umiddelbart dannet en egen identitet, med potensial til å ta ordet krig direkte tilbake til tiden da germanske stammer stormet barbeint gjennom skogen og brølte sinte allitterasjoner. Det oppstod en ny vi-følelse, tydelig avgrenset mot det andre «vi», som på mystisk vis hadde blitt en ytre aggressor, en fiende, som det gjaldt å krige imot. Vi er de gode, de er de onde. Det som skjedde foran øynene mine, mens jeg klamret meg til benken med svette hender og håpet at jeg av en eller annen grunn ville bli oversett, var en slags celledeling: fra enhet til dualitet.
Og så stormet vi mot hverandre: to stridende stammer med køller og øredøvende brøl og var villige til å ofre både hørsel og diverse kroppsdeler i møtet med fienden. Og alt bare for å forsvare «laget vårt» – vår nye identitet. Noen så til og med en slags plikt i å bli skadet hver eneste gang: Etterpå kunne man stolt vise frem sår, som bevis på at man hadde forsvart æren til laget sitt. Litt som en tatovering med klanens merke, vår nye identitet.
Opp til en viss alder har kanskje slike øvelser sin berettigede plass – et sted i oss bor det kanskje fortsatt en stammehøvding, eller en kriger fra en svunnen tid. Men en dag har vi vel vokst litt ut av det? Hvorfor spør jeg, er det stadig vekk så viktig for voksne mennesker å identifisere seg med en bestemt gruppe eller kategori? Hva sier egentlig slike ideologiske tilordninger – utover det åpenbare at noen tydeligvis har et behov for å tatovere seg med merket til en gruppe, en klan? Forståelig nok reagerer vi ved temaer som berører våre egne liv. For eksempel er valget om å ta en vaksine eller ikke, eller diskusjonen om regjeringen bør innføre høyere drivstoffavgifter og legge om til elbiler, noe som berører alle i større eller mindre grad. Spørsmålet er om dette er ting som det er verdt å starte en krig for.
Fanget i vårt eget syn
I kampen mot en bestemt eller ubestemt fiende danner vi en enhet med laget vårt. Kort sagt kjennetegnes all krig ved at det enten er et «vi», som utøver viljen til en leder og dermed underordner sin egen tenkning, eller at en gruppe blir til en selvstyrt organisme som følger sin egen dynamikk. Det vil si at tankene, følelsene og handlingen til enkeltpersonene smelter sammen. Igjen underordner den enkelte sin individualitet. Det samme skjer i virtuell krig: Ekkokammer kalles en situasjon, der grupper av mennesker med ganske like overbevisninger, har repeterende og selvforsterkende kommunikasjon rundt disse. Et ekkokammer kan være resultat av en filterboble, dvs. en filtrering påvirket av algoritmer.
I slike sammenhenger blir verden mer og mer svart og hvit, og nyansene forsvinner gradvis. Slik oppstår også helt absurde og utenkelige situasjoner som fungerer etter følgende fik- tive eksempel: en person som skal ha røtter i det høyreekstremistiske miljøet, sier at himmelen er blå. Som følge at dette påstår i motsatt klan at himmelen er rød. Ikke fordi det er sant, men fordi man ikke kan ha tankegods som i enkelte punkter matsjer ytringene til noen som er på feil side. Det finnes mange slike dis- kusjoner i sosiale medier og andre steder der en el- ler begge sidene baserer sine argumenter på faktafeil, uten å vike en eneste millimeter fra posisjonen sin. Vi er de gode, de er de onde.
Men da Ronja Røverdatter og erkefienden Birk Borkason, to ufrivillige representanter for hver sin røvergjeng, sto og ropte på hverandre over helvetsgapet, kom de ikke særlig langt. Det var først da Ronja hoppet over gapet at hun innså at perspektivet vi inntar, kan være avgjørende for våre tanker og meninger. På den andre siden av helvetsgapet var det til slutt ikke så annerledes enn på den siden, hun vokste opp på: Røverne ledet av den dystre Borka var like fientlige og hevngjerrige som dem i Mattisgjengen, som Ronja har kjent hele sitt liv. De hadde kanskje andre navn, men røvere var de alle sammen.4 Og de ville fortsette å kjempe mot hverandre til den siste dagen.
Men røver eller ei, mennesker er forskjellige og hver av oss er på et annet sted. Det finnes en grunn for de valgene vi tar, både som underordnet en gruppeidentitet, og som individ. Det som er det rette for meg, er ikke nødvendigvis det rette for alle andre også. Likevel kan det være vanskelig å forstå at synet er et annet på den andre siden av gapet. Så lenge vi ikke bruker våre evner til å utvikle selvstendig tenkning og empati, og heller lar en gruppe, en trend, et «algoritmisk diktatur» avgjøre våre tanker og meninger, er vi nok i stor grad fanget i vårt eget syn.4 Det vi ser beskrevet i så enkel klarhet i den stadig populære barneboka skrevet av Astrid Lindgren, er viktig budskap – ikke bare for barn.
Som en bro over gapet
Jeg tror at vi i grunnen alle er helt ulike og derfor ikke kompatible med allerede eksisterende kategorier. Og ja, det kan være ensomt noen ganger. Iblant lurer jeg på om dette er en av grunnene til at vi i jakten på noe som definerer oss, uavbrutt leter både etter det unike og samtidig etter ferdige konsepter og former som samfunnet tilbyr. Kanskje søker vi ikke bare etter identitet, men også etter det som uttrykker vår individualitet. Vi vil finne oss selv, samtidig som vi ikke vil være ensomme, forlate tryggheten av laget vårt. På disse måtene danner vi hele tiden nye begreper som definerer oss, og samtidig søker vi oss til nye former, for der ute finner vi aldri det vi er innerst inne.
Individualitet – det er latin og betyr udelelig. Det betyr å vokse ut av gruppebevisstheten, være en ensom celle, sammen med mange andre ensomme celler. Dette har vi i det minste til felles: at vi alle er ensomme og nettopp derfor er vi også sammen igjen. Det finnes milliarder av ulike mennesker, hver av dem et univers, et mikrokosmos i et mye større makrokosmos. Men det finnes bare èn menneske- het. Først når bevissthet av vår evne til å tenke selvstendig og reflektere over oss selv og våre handlinger vokser frem, blir vi i stand til å møte andre der de er. Og kanskje først da begynner vi å ane hva det virkelig vil si – å tenke fritt og å ta frie valg.
En kreativ opplevelse kan være som en bro over gapet. Kreativitet betyr å skape noe ut fra seg selv, det er en universell kraft som alle har tilgang til. Denne kraften viser oss at det absolutt ikke er noe poeng i å sammenligne seg med andre, eller tilordne seg en eller annen kategori, som allerede finnes der ute. Det vi skaper fra vår fantasi, er alltid unikt og dermed ikke kompatibelt med allerede eksisterende former. Når vi har forstått det, blir det også lettere å befri seg fra mønstre og strukturer. Det blir lettere å motstå skjermhypnosens tentakelgrep og igjen oppdage den tredimensjonale verden der virkelige møter finner sted. Møter i mange fargenyanser. En meningsutveksling trenger ikke være en kamp, den kan være som en dans. «I dans beveger vi oss til og fra hverandre, det finnes spenning og dynamikk, men det er ikke den ene versus den andre.»5
Noen ganger er det vi frykter mest av alt møtet med det ukjente – både i andre og i oss selv. Vi må hoppe over avgrunnen av vår egen angst og gå det fremmede i møte. Det er her dialogen – dansen – starter. For å sitere Lewis Carroll fra boken The Lobster Ǫuadrille:
Will you, won’t you, will you, won’t you, will you join the dance?
Will you, won’t you, will you, won’t you, won’t you join the dance?
Noter
1 Seres, Silvija. Sensur og filtrering av falske nyheter er ikke Facebooks jobb. Aftenposten, 2017. (https://www.aftenpos- ten.no/meninger/kronikk/i/WzaXj/sensur-og-filtrering-av- falske-nyheter-er-ikke-facebooks-jobb-silvij)
2 Thiel, Thomas. Meinungsfreiheit an der Uni: Toleranz im geschlossenen Zirkel. Frankfurter Allgemeine, 2020. https:// www.faz.net/aktuell/feuilleton/debatten/toleranz-studie-ueber-meinungsfreiheit-an-hochschulen-17044294.html
3 Google to ban ads and demonetise YouTube videos promoting climate change denial. Sky News, 2021. (https:// news.sky.com/story/google-to-ban-ads-and-demonetise- youtube-videos-promoting-climate-change-denial
4 Lindgren, Astrid: Ronja røverdatter. Oslo, Cappelen Damm. 2010
5 Hartl, Johannes. Wollen wir so leben? 2020. (https://www. youtube.com/watch?v=ndI4Eu1kGwM)
Hvorfor står meninger så krast mot hverandre, og hvorfor ser vi i dag mer og mer den frie ytring truet? Franziska Kalisch knytter denne svært alvorlige tendensen sammen med det digitale sosiale mediet og hvordan det virker på oss. Starten av undertittelen «Broen over helvetsgapet» spiller hen på Astrid Lindgrens barnebok Ronja Røverdatter, og Kalisch viser hvordan innsikter som der er beskrevet i enkel klarhet, er noe vi som individer trenger, for å kunne beholde vår frihet versus gruppebevissthetens meningstyranni.
Jeg har lenge lurt på hvorfor vi ofte velger det som skader oss selv istedenfor det som gjør oss glad: Dans for eksempel. For noen år siden – koronapandemien var ennå i gang – startet jeg med det som skulle bli en invitasjon til hele Norge til å bli med å danse. Hver for seg eller sammen med andre, det spilte ingen rolle. En dans kan være nokså enkel og kan begynne med at lilletåen vipper i takt og lytter til stigende og fallende melodier. En dans kan også være å kaste hele seg inn i rytmenes bølger. Det er opp til deg.
Jeg skjønte fort at det var et nokså ambisiøst prosjekt som utfordret folk til å tøye grensene: ikke bare er det for mange uvanlig å danse ute på en offentlig gressplen, men jo større kreativ frihet det finnes, jo mer krever enkelte en fast struktur å holde seg til. Likevel fikk jeg dele noen timer med fri utedans ved Mjøsa med helt forskjellige mennesker, ca. annenhver uke. På stedet vi møttes var det masse plass slik at alle kunne bevege seg «i hvert sitt univers» og utforske klangenes kontrastrike verden. Noen ganger var det mygg tilstede, andre ganger regn – de ble integrert i dansen og i minnene. Etterpå satt vi ofte i en ring ved bålet og snakket om erfaringene fra hver vår kant.
Hvorfor gjorde jeg det, vil du kanskje lure på? Jo, for å være ærlig så hadde jeg gått lei. Isolasjonen blir større og større i en tid av såkalte digitale hjelpemidler, men under koronapandemien vokste den eksponensielt. For alle mennesker, men for noen i svært sterk grad, er det helt avgjørende å ha kontakt med andre. For å følge smittevernrådene var alle fritidstilbud stengt, samt at DPS og andre psykologiske tjenester nesten utelukkende tok imot akuttpasienter og ikke klarte å omstille seg til digitale møter. For mange var disse tingene en livsviktig hjelp i hverdagen, hvordan skulle de altså overleve? Istedenfor satt de fleste meir og mer bak skjermene sine, og debattene eskalerte.
Hvordan komme ut av denne spiralen? For meg var svaret å bruke mer tid på de aktivitetene som gir meg overskudd og glede – som f.eks. å danse. Jeg har alltid elsket å danse og opplevd at bevegelse er svært helsefremmende. Mye av det skyldes nok at jeg har gått på Steinerskolen og fått et litt annerledes syn på verden. Men de fleste vil være enige med meg at det å bruke hele kroppen på noe, det være seg sport, dans, håndverk eller hagearbeid er noe helt annet enn å stirre på en skjerm. Jeg vet dette, men også jeg blir dratt inn i den virtuelle verden. Og så sitter jeg der, og tiden flyr mens jeg følger til dels håpløse debatter der enkelte sier ting de aldri ville turt å si i ansiktet på hverandre. Jeg sitter og er hypnotisert.
Verdenskrig i smarttelefonene våre
Man trenger bare å ta en tur innom et av mange diskusjonsforum, eller lese gjennom kommentarene under en eller annen artikkel, for å se hvor dømmende og nådeløse vi mennesker kan være iblant. Årsaken kan være nokså banal: Skjult bak det betryggende og anonymiserende skjoldet av skjermene våre, sitter ekte mennesker og lynsjer hverandre gjennom skyteskårene i nettets mange smutthull. Jeg er nesten sikker: hadde vi kun levd på nettet, ville det vært verdenskrig nå.
Heldigvis har vi en fordel som vi kanskje bruker for lite noen ganger: vi kan slå av. Trekke oss litt ut av ildlinjen. Vri oss unna skjermhypnosens lammende tentakler. Uansett hva det gjelder: oppdragelsen av ditt barn, din hund, eller din nabo, livssyn, etikk, klima, kjønn, religion, politikk, eller helse: Mennesker der ute som du aldri har møtt, vet akkurat hva du bør tenke og gjøre. Fordi de vet hva som er rett og galt, har de plassert sine verdier på livets domstol som agerer som høyeste moralske instans. Spesielt debatten rundt helse-, kjønns,- og klimaspørsmål har i det siste utviklet seg til en mer og mer hissig langdistansekamp. Til tross for de mange tekniske mulighetene virtuell krig gir, er kamphandlingene i seg selv ganske primitive mange ganger. Våger du å være på feil side, risikerer du å bli flådd. Men hvilken side er den rette?
Det finnes kun røde epler
I en stadig mer akselerert hverdag foretrekker vi kanskje å se det vi allerede har godtatt som sant og godt. Flittige algoritmer sørger for at Facebook, Twitter (nå X) og de andre store fuglene, synger de melodiene som vi kjenner og liker best. Det vil si: hver gang vi klikker på en artikkel, blir flere artikler med lignende vinkling og konklusjon foreslått for oss. Hver gang vi liker eller misliker en kommentar, vil det øke sjansen for denne til å havne i toppen av tråden, hvor flere kommer til å lese den. Og kommentarene som får flest reaksjoner, er gjerne de med mest po- lariserende innhold: fordi vi allerede har valgt hvilken side vi er på.
Algoritmer skaper en slags selvoppfyllende confirmation bias eller bekreftelsestendens. Begrepet betyr at vi kun leter etter informasjon som bekrefter våre meninger. Hvis jeg for eksempel mener at det kun finnes røde epler, vil jeg unngå å konfrontere meg selv med at det også finnes gule, grønne og flerfargede. Og algoritmene sørger for at jeg ikke engang trenger å utsortere de andre eplene, det vil si den informasjonen som ikke stemmer overens med mine overbevisninger. I tillegg kan de utsortere personer som ikke stemmer overens med plattformens tenkesett. Dette igjen kan resultere i blokkering el- ler såkalt shadow banning av brukeren. I sistnevnte tilfelle vil vedkommende ofte ikke en gang merke at innleggene ikke lenger synes for vennene hans. Den ideologiske isolasjonen som oppstår som et resultat av algoritmisk filtrering, kalles for filterboble. Utvilsomt agerer mange uten å være klar over at de befinner seg i en slik filterboble – ikke minst noen av dagens politikere.
Sortering og øremerking av potensielle kunder er en utbredt salgsstrategi, men meninger og tanker er ingen salgsobjekter. Og det burde de heller ikke bli. Store digitale plattformer som Facebook «ble ikke skapt for å sørge for objektiv informasjonsflyt eller å være skarpe sosiale kontrollverktøy. De ble skapt for å tjene penger på et spennende digitalt produkt,» skrev Silvija Seres i 2017 i Aftenposten.1 Mye kan sies om hva meningen med dette prosjektet er som Mark Zuckerberg har tjent mange milliarder på, og som gjennomfører sosiale eksperimenter på tusenvis av brukere, men det skal ikke være hovedtema i denne teksten.
Meningsmoter
Det eksisterer en trend i den angloamerikanske verden der politisk korrekthet veier så tungt at forelesere forhåndsjekkes før de skal holde foredrag. Trenden har trolig funnet sin vei til flere steder, for eksempel til et universitet i Tyskland, som har lånt navnet til en av landets mest fremragende og frittenkende ånder: En studie ved Goethe-universitetet i Frankfurt fant at en tredjedel av de nesten tusen studentene som deltok i spørreundersøkelsen – de fleste av dem påstått venstreorienterte – er imot å tolerere personer med mainstream-avvikende meninger i temaene kjønn, islam og innvandring på podiet. «Andelen av de som ikke ville gi slike personer lisens til å undervise, var enda høyere og en tredjedel ønsket å utestenge bøkene deres fra bibliotekene».2
Svært urovekkende synes jeg, når jeg tenker på hvilken funksjon meningsutveksling har: å lære kunsten å tenke selvstendig. Å lytte og reflektere over andres meninger, selv om de kan være nokså ulik våre egne, sortere og formulere egne argumenter – dette er prosesser som hører til i et demokratisk orientert samfunn. Og den vestlige verden består jo av tolerante samfunn, der ytringsfrihet og dialog er bærende søyler. Blir denne friheten undertrykt, skjer dette vanligvis i Russland eller Kina, men ikke her. Slik kan vi være vant til å tenke.
Noen holdninger har vi kanskje ikke fordi vi innerst inne er overbevist om dem, men fordi vi ønsker å være på den rette siden. Vi vil ikke være den svarte sauen med den upopulære holdningen, derfor kler vi oss instinktivt etter moten. Og hver mote bruker gjerne et begrenset antall farger og nyanser, selv om virkeligheten inneholder hele fargeskalaen og har utallige fasetter. Man kan dekorere profilbildet sitt med et regnbueflagg, og man kan kjøre Tesla. Begge kan være et symbol for en trend, det ene for toleranse, det andre for miljøvennlighet. Men det trenger ikke bety at vi egentlig er mer aksepterende, eller mer opptatt av klima. Bare fordi det står «vokt deg for hunden» ute på porten, betyr det ikke at det faktisk bor en hund der.
For meg virker det som diskusjoner gjerne blir hengende ved den såkalt riktige bruken av språk og symboler, før de har en sjanse til å nærme seg bunnen av et problem. For å ikke fornærme enda en minori- tet av politisk korrekte ord-nyskapninger som høylytt kunngjør sin eksistens, kreves det ofte mye kunnskap innen de nyeste språkmotene – tydeligvis uten at man nødvendigvis har kunnskap om saken selv. Men ikke alle har tid til å gjøre seg kjent med de stadig nye trendene, og uansett hva som sies, er det alltid noen som blir fornærmet og går i kampmodus. Meninger blir til identiteter. Og når noen setter spørsmålstegn ved vår identitet, føler vi oss angrepet.
Noen går så langt som å si at en bestemt måte å tenke og skrive på bør forbys. Her mener jeg ikke tra- kasserende eller diskriminerende ytringer, som selvfølgelig ikke kan godtas. Jeg snakker om tanker som er kritiske til enkelte holdninger om temaer, som er eller bør være gjenstand for offentlig debatt. Holdninger som egenmektig har blitt hevet til allmenngyldige standarder, uten at de fortjener en slik ubestridt posisjon. Noen kan – bare som et eksempel – hevde at alle forskjeller mellom gutter og jenter er et resultat av ytre påvirkninger og sosialisering og at tradisjonelle kjønnsroller dermed er utdatert. Dette skal for lengst være bevist av en eller annen fremragende professor ved et prestisjeuniversitetet. Men nå er det ikke slik at dette er et uomtvistelig faktum. Det finnes mange ulike synspunkter, og man kan dermed ikke bare opp- rette et slags diskusjonsforbud. Høyere utdanning beskytter heller ikke mot tankefeil, selv om visse akademiske miljøer og deres lojale følgere forsvarer nettopp denne holdningen.
Et annet eksempel: For en stund siden erklærte Google at fra nå av forbys all reklame og Youtube-videoer som motsier den «veletablerte vitenskapelige konsensus om eksistensen og årsakene til klimaendringer».3 Dette gjelder ikke bare innlegg som nekter at klimaendringer skjer, men også alle de som er kritiske til at langsiktige trender skal vise at klimaet faktisk varmes opp. Selvfølgelig kan man si at Google selv må velge hvilket innhold som skal kunne deles på selska- pets plattformer, og kanskje er det rett og slett feil å si at global oppvarming bare er en myte? Kanskje det. Men all vitenskap er i utvikling og bør til enhver tid være gjenstand for diskurs. Og kanskje høres det naivt ut, men bør ikke et så mektig teknologiselskap som Google, som påvirker milliarder av brukere, være pålagt å ivareta ytringsfrihet og fri diskurs og heller stimulere til kritisk tenkning og velvurderte valg, i stedet for å polarisere og ekskludere? Så lenge forskere som våger å ytre offentlig kritikk av hovedstrømmens klimacredo, mister både forskningsmidler og omdømme og det nesten bare er fredede, dvs. pensjonerte som tar til motmæle, er vi langt fra et sted som kan kalles debatt. Alle resultater som den såkalte vitenskapelige konsens står for, burde følgelig betraktes med omhu.
Klanens merke
Jeg har aldri helt forstått hvorfor noen av oss tar på seg meninger og identiteter akkurat som vi vel- ger, eller velges, til forskjellige lag under gymtimen på skolen. Det i seg selv har alltid slått meg som en brutal praksis: Kanskje fordi jeg oftest var en av de siste på benken. Men mest fordi de nye lagene umiddelbart dannet en egen identitet, med potensial til å ta ordet krig direkte tilbake til tiden da germanske stammer stormet barbeint gjennom skogen og brølte sinte allitterasjoner. Det oppstod en ny vi-følelse, tydelig avgrenset mot det andre «vi», som på mystisk vis hadde blitt en ytre aggressor, en fiende, som det gjaldt å krige imot. Vi er de gode, de er de onde. Det som skjedde foran øynene mine, mens jeg klamret meg til benken med svette hender og håpet at jeg av en eller annen grunn ville bli oversett, var en slags celledeling: fra enhet til dualitet.
Og så stormet vi mot hverandre: to stridende stammer med køller og øredøvende brøl og var villige til å ofre både hørsel og diverse kroppsdeler i møtet med fienden. Og alt bare for å forsvare «laget vårt» – vår nye identitet. Noen så til og med en slags plikt i å bli skadet hver eneste gang: Etterpå kunne man stolt vise frem sår, som bevis på at man hadde forsvart æren til laget sitt. Litt som en tatovering med klanens merke, vår nye identitet.
Opp til en viss alder har kanskje slike øvelser sin berettigede plass – et sted i oss bor det kanskje fortsatt en stammehøvding, eller en kriger fra en svunnen tid. Men en dag har vi vel vokst litt ut av det? Hvorfor spør jeg, er det stadig vekk så viktig for voksne mennesker å identifisere seg med en bestemt gruppe eller kategori? Hva sier egentlig slike ideologiske tilordninger – utover det åpenbare at noen tydeligvis har et behov for å tatovere seg med merket til en gruppe, en klan? Forståelig nok reagerer vi ved temaer som berører våre egne liv. For eksempel er valget om å ta en vaksine eller ikke, eller diskusjonen om regjeringen bør innføre høyere drivstoffavgifter og legge om til elbiler, noe som berører alle i større eller mindre grad. Spørsmålet er om dette er ting som det er verdt å starte en krig for.
Fanget i vårt eget syn
I kampen mot en bestemt eller ubestemt fiende danner vi en enhet med laget vårt. Kort sagt kjennetegnes all krig ved at det enten er et «vi», som utøver viljen til en leder og dermed underordner sin egen tenkning, eller at en gruppe blir til en selvstyrt organisme som følger sin egen dynamikk. Det vil si at tankene, følelsene og handlingen til enkeltpersonene smelter sammen. Igjen underordner den enkelte sin individualitet. Det samme skjer i virtuell krig: Ekkokammer kalles en situasjon, der grupper av mennesker med ganske like overbevisninger, har repeterende og selvforsterkende kommunikasjon rundt disse. Et ekkokammer kan være resultat av en filterboble, dvs. en filtrering påvirket av algoritmer.
I slike sammenhenger blir verden mer og mer svart og hvit, og nyansene forsvinner gradvis. Slik oppstår også helt absurde og utenkelige situasjoner som fungerer etter følgende fik- tive eksempel: en person som skal ha røtter i det høyreekstremistiske miljøet, sier at himmelen er blå. Som følge at dette påstår i motsatt klan at himmelen er rød. Ikke fordi det er sant, men fordi man ikke kan ha tankegods som i enkelte punkter matsjer ytringene til noen som er på feil side. Det finnes mange slike dis- kusjoner i sosiale medier og andre steder der en el- ler begge sidene baserer sine argumenter på faktafeil, uten å vike en eneste millimeter fra posisjonen sin. Vi er de gode, de er de onde.
Men da Ronja Røverdatter og erkefienden Birk Borkason, to ufrivillige representanter for hver sin røvergjeng, sto og ropte på hverandre over helvetsgapet, kom de ikke særlig langt. Det var først da Ronja hoppet over gapet at hun innså at perspektivet vi inntar, kan være avgjørende for våre tanker og meninger. På den andre siden av helvetsgapet var det til slutt ikke så annerledes enn på den siden, hun vokste opp på: Røverne ledet av den dystre Borka var like fientlige og hevngjerrige som dem i Mattisgjengen, som Ronja har kjent hele sitt liv. De hadde kanskje andre navn, men røvere var de alle sammen.4 Og de ville fortsette å kjempe mot hverandre til den siste dagen.
Men røver eller ei, mennesker er forskjellige og hver av oss er på et annet sted. Det finnes en grunn for de valgene vi tar, både som underordnet en gruppeidentitet, og som individ. Det som er det rette for meg, er ikke nødvendigvis det rette for alle andre også. Likevel kan det være vanskelig å forstå at synet er et annet på den andre siden av gapet. Så lenge vi ikke bruker våre evner til å utvikle selvstendig tenkning og empati, og heller lar en gruppe, en trend, et «algoritmisk diktatur» avgjøre våre tanker og meninger, er vi nok i stor grad fanget i vårt eget syn.4 Det vi ser beskrevet i så enkel klarhet i den stadig populære barneboka skrevet av Astrid Lindgren, er viktig budskap – ikke bare for barn.
Som en bro over gapet
Jeg tror at vi i grunnen alle er helt ulike og derfor ikke kompatible med allerede eksisterende kategorier. Og ja, det kan være ensomt noen ganger. Iblant lurer jeg på om dette er en av grunnene til at vi i jakten på noe som definerer oss, uavbrutt leter både etter det unike og samtidig etter ferdige konsepter og former som samfunnet tilbyr. Kanskje søker vi ikke bare etter identitet, men også etter det som uttrykker vår individualitet. Vi vil finne oss selv, samtidig som vi ikke vil være ensomme, forlate tryggheten av laget vårt. På disse måtene danner vi hele tiden nye begreper som definerer oss, og samtidig søker vi oss til nye former, for der ute finner vi aldri det vi er innerst inne.
Individualitet – det er latin og betyr udelelig. Det betyr å vokse ut av gruppebevisstheten, være en ensom celle, sammen med mange andre ensomme celler. Dette har vi i det minste til felles: at vi alle er ensomme og nettopp derfor er vi også sammen igjen. Det finnes milliarder av ulike mennesker, hver av dem et univers, et mikrokosmos i et mye større makrokosmos. Men det finnes bare èn menneske- het. Først når bevissthet av vår evne til å tenke selvstendig og reflektere over oss selv og våre handlinger vokser frem, blir vi i stand til å møte andre der de er. Og kanskje først da begynner vi å ane hva det virkelig vil si – å tenke fritt og å ta frie valg.
En kreativ opplevelse kan være som en bro over gapet. Kreativitet betyr å skape noe ut fra seg selv, det er en universell kraft som alle har tilgang til. Denne kraften viser oss at det absolutt ikke er noe poeng i å sammenligne seg med andre, eller tilordne seg en eller annen kategori, som allerede finnes der ute. Det vi skaper fra vår fantasi, er alltid unikt og dermed ikke kompatibelt med allerede eksisterende former. Når vi har forstått det, blir det også lettere å befri seg fra mønstre og strukturer. Det blir lettere å motstå skjermhypnosens tentakelgrep og igjen oppdage den tredimensjonale verden der virkelige møter finner sted. Møter i mange fargenyanser. En meningsutveksling trenger ikke være en kamp, den kan være som en dans. «I dans beveger vi oss til og fra hverandre, det finnes spenning og dynamikk, men det er ikke den ene versus den andre.»5
Noen ganger er det vi frykter mest av alt møtet med det ukjente – både i andre og i oss selv. Vi må hoppe over avgrunnen av vår egen angst og gå det fremmede i møte. Det er her dialogen – dansen – starter. For å sitere Lewis Carroll fra boken The Lobster Ǫuadrille:
Will you, won’t you, will you, won’t you, will you join the dance?
Will you, won’t you, will you, won’t you, won’t you join the dance?
Noter
1 Seres, Silvija. Sensur og filtrering av falske nyheter er ikke Facebooks jobb. Aftenposten, 2017. (https://www.aftenpos- ten.no/meninger/kronikk/i/WzaXj/sensur-og-filtrering-av- falske-nyheter-er-ikke-facebooks-jobb-silvij)
2 Thiel, Thomas. Meinungsfreiheit an der Uni: Toleranz im geschlossenen Zirkel. Frankfurter Allgemeine, 2020. https:// www.faz.net/aktuell/feuilleton/debatten/toleranz-studie-ueber-meinungsfreiheit-an-hochschulen-17044294.html
3 Google to ban ads and demonetise YouTube videos promoting climate change denial. Sky News, 2021. (https:// news.sky.com/story/google-to-ban-ads-and-demonetise- youtube-videos-promoting-climate-change-denial
4 Lindgren, Astrid: Ronja røverdatter. Oslo, Cappelen Damm. 2010
5 Hartl, Johannes. Wollen wir so leben? 2020. (https://www. youtube.com/watch?v=ndI4Eu1kGwM)