DEN GAMLE MANNEN OG HAVET - Et essay om Ernest Hemingways roman

Av Carl Christian Glosemeyer Andersen
For Carl C. G. Andersen er Hemingways bok Den gamle mannen og havet et sterkt humanistisk manifest. Romanens beskriver på unikt vis samspillet mellom mennesket og dyrene.1 Essayet her peker på sentrale eksistensielle og økofilosofiske sammenhenger der grunnleggende verdier fra så vel gresk som kristen kultur er bærende hos romanens hovedperson Santiago.
I dette essayet vil jeg antydningsvis anvende Martin Heideggers og Rollo Mays perspektiver på menneskets-væren-i-verden. Deres tre begreper, Mitwelt, Umwelt og Eigenwelt, utgjør tre verdensmodi som ikke kan sees isolert fra hverandre. De må tvert imot betraktes som nært forbundet og betinget av hverandre. Alle mennesker lever mer eller mindre samtidig i en omverden, en medverden og en egenverden, men det er viktig å fremheve «mer eller mindre».
Det er en psykologisk kjensgjerning at det er meget vanskelig å opprettholde et likevektig forhold mellom de tre verdener. Menneskets virkelighet som en uadskillelig del av dets væren-i-verden kan lett tapes, hvis en av de tre modiene tar overhånd på bekostning av de andre. Vi skal nå undersøke nærmere hvordan Hemingway både språklig og innholdsmessig anskueliggjør den nære sammenhengen det er mellom et menneskes samfunnssituasjon og dets måte å strukturere de egne opplevelsene av tid og rom. En av romanens styrker er at dette viser seg idet vi kort og godt følger handlingsgangen.
Forholdet mellom Santiago og Manolin
Den gamle mannen og havet skildrer hvordan en gammel fisker, Santiago, har vært uten fiskelykke i 84 dager. Han har levd hele sitt lange liv av fisk han har fanget i Golfstrømmen utenfor Havana. Det er lett å se hvilke konsekvenser en slik uteblivelse av fiskelykken vil få for den gamle mannen. Fordi Santiago ikke har fått en eneste fisk etter førti dager, må hans unge følgesvenn på havet, gutten Manolin, forlate Santiago og båten hans. Guttens foreldre mente at fiskelykken hadde forlatt den gamle mannen for godt, og at Manolin burde tenke på sin egen fremtidige eksistens som fisker.
Skjønt han ikke lenger kan følge med Santiago på havet, holder Manolin seg stadig til den gamle mannen, som har vært hans store læremester i fisking fra han var fem år gammel. Hemingways skildring av forholdet mellom den gamle mannen og den unge gutten er fylt av menneskelig varme og omtanke, uttrykt i et lavmælt språk. I denne tiden er det den unge gutten, Manolin, sompasser på den gamle læremester og sørger for at han får tilstrekkelig med mat og klær.
Manolin og Santiago har opparbeidet et tillitsforhold som gjør at de forstår hverandre til bunns. De sier ikke så mye til hverandre verbalt, men de har en form for kommunikasjon som går langt dypere enn ord. Vi forstår ganske snart at gutten gjennom sitt nærvær makter å opprettholde den gamles respekt overfor seg selv. Den unge Manolin har nemlig aldri oppgitt håpet om at Santiago vil få tilbake sin fiskelykke. Den unge guttens holdning overfor den gamle fisker finner sitt gjensvar i den gamles behandling av den unge gutten. Santiago ser på Mandolin med en slik voksen respekt og tillit at gutten også får en sterk tiltro til seg selv. Boken er på mange måter en illustrasjon av hva gjensidig respekt kan bety for utformingen av et meningsfylt liv.
Santiagos kamp med sverdfisken
Til tross for at skildringen av forholdet mellom gutten og den gamle mannen er meget kort, ca. 15 sider, preger den resten av atmosfæren i boken. Etter den korte skildringen av møtet mellom de to, retter forfatteren oppmerksomheten mot hovedpersonen i romanen, Santiago.
Santiago drar atter en gang ut på havet i sin lille fiskebåt med et nytt håp om å fange en kjempefisk. Manolin drar også ut på fiske, men i en annen båt, hvor skipperen er langt yngre enn Santiago, men derved også mindre forståelsesfull overfor gutten. Resten av boken skildrer så hvorledes Santiago drar lenger og lenger ut på havet, hans tålmodige venting på fiskelykken, time etter time, inntil han endelig får napp. Hemingway lar oss følge Santiago gjennom hans ensomme kamp mot en enorm sverdfisk, en kamp som viser seg å vare i flere døgn. Her blir vi konfrontert med et menneskes seiglivete kamp for å overleve; vi møter menneske og naturkrefter i en nesten jevnbyrdig kamp. Vi får leve oss inn i den gamle mannens mange tanker og følelser (den «indre» verden) omkring den kampen han har med sverdfisken; vi får glimtvis avdekket hans fortid og hvorledes han forholder seg til himmel og hav, til fugler og dyr og til sin egen fiskergjerning.
Enden på kampen er tragisk. Santiago klarer etter en uhyggelig anstrengende kamp å ta livet av den største sverdfisk han overhodet har sett i sitt lange liv. Men på hjemturen oppsøker havets åtseldyr, haiene, den gamle mannen og fisken hans. De spiser opp alt kjøttet på sverdfisken, og før Santiago er kommet til havn igjen, er det bare skjelettet av kjempefisken som fremdeles henger fast til båten hans. Båten var nemlig så stor at Santiago ikke fikk plass til den oppe i båten. Han var nødt til å binde den fast til yttersiden av sin egen båt. Haiene kunne derfor svømme etter luk- ten av fiskens blod; dermed var fiskens og mannens skjebne også avgjort. Men gjennom en stor del av boken skildrer Hemingway hvorledes Santiago aldri gir opp å kjempe mot haiene. Han dreper en etter en med sine primitive redskaper, og han utviser et kampmot og en styrke som er en gammel landsbyfisker verdig.
Glimt fra Santiagos omverden og medverden
Til tross for denne tilsynelatende tragedien ender ikke boken her. Vi får atter møte unggutten Manolin. Hver aften har han ventet på at Santiago skulle vende tilbake igjen. Manolin har aldri oppgitt håpet om at den gamle skulle dukke opp med en stor fangst, og da han får se skjelettet av den oppspiste sverdfisken ligge og flyte inne ved havnen, begynner han å gråte av følelse for sin gamle læremester. Atter en gang henter han mat til Santiago, og boken ender med at de sammen legger planer for neste utfart. Nå vil Manolin være med ham igjen, nå skal ingen få ham vekk fra gamle Santiago mer.
Det er viktig å legge merke til Santiagos sosiale bakgrunn. Han er en gammel fisker, som har levd hele sitt liv i og av naturen. For Santiago er livet først og fremst venting, kamp, håp og skuffelse; fisk, sol og åpent hav. Santiagos verden og livsgrunnlag kan i første rekke knyttes til Heideggers begrep Umwelt, naturmiljøet, den økologiske omverden. Det er i den økologiske omverden vi først og fremst møter ham, en ensom, gammel mann med et langt liv som fisker bak seg. Men Santiago lever ikke bare i kamp med naturkreftene ute på det åpne hav. Han har også en sterk tilknytning til den sosiale Mitwelt, medverdenen (et annet av Heideggers begreper), der unggutten Manolin utgjør det sentrale tilknytningspunktet (knutepunkt) mellom omverdenens ensomhet og landsbyens sosiale samlivsformer.
Det er også påfallende å legge merke til hvorledes Santiago blir respektert av alle de andre i fiskelandsbyen, til tross for den gamles hang til isolasjon og ensomhet. De primære sosiale bånd som knytter ham sammen med fellesskapet, viser seg på mange stillfarende måter i boken. Siden Santiago ble uten fiskelykke, lånte f.eks. de andre innbyggerne i landsbyen ham det han trengte til livets opphold; mat, kaffe, ulltepper etc. Aviser fikk han også låne, slik at han kunne få følge med i hva som foregikk utenfor landsbyen.
Et viktig trekk i landsbyens sosiale samlivsformer viser seg i innbyggernes måte å forholde seg på overfor hverandre. I stedet for å låne eller gi San- tiago de nødvendige eksistensmidler direkte, blir alle matvarer etc. formidlet gjennom den gamle mannens unge, trofaste følgesvenn. Det ligger en fin sosial og psykologisk innsikt gjemt i dette lil- le lokalmiljøet: Gjennom innbyggernes indirekte handlemåte mister ikke den gamle mannen selv- respekten, samtidig som han føler at alle fiskerne i landsbyen følger nøye med i hvordan det faktisk går med ham. Santiago må åpenbart ha følt dette medmenneskelige nærvær som en styrke i sin ensomme kamp for sin eksistens. Santiago sier da også til seg selv i slutten av boken: «Jeg kan da ikke være så alt for langt utpå nå, tenkte han. Jeg håper ikke noen har engstet seg altfor sterkt. Ja, ja, ikke for det, det er jo ingen annen enn gutten som finner på å engste seg, selvfølgelig. Men jeg er sikker på at han er tillitsfull. Mange av de eldre fiskerne engster seg nok, forresten. Man- ge andre også, tenkte han. Det er en bra landsby jeg bor i.»2
I et lite samfunn, hvor menneskene lever av den fisk havet vil gi dem, oppstår det en fellesskapsfø- lelse mellom de enkelte fiskerne og den øvrige lokalbefolkningen. Alle blir på en eller annen måte avhengig av alle. Man gleder seg over andres glede, og føler sorg når andre har det vondt. Innbyggerne i landsbyen opplever hverandre i mange forskjellige sosiale situasjoner, og det oppstår en nærhet i miljøet som utfordrer den enkelte til omtanke, hensynsfullhet og medansvar. Det skarpe skillet mellom privatliv og offentlig liv – som er karakteristisk for den urbane livsstil – finnes ikke i samme grad innenfor det sosiale nærmiljø som Santiago lever i. Her kan ingen stikke seg bort; tyveri og liknende har ikke grobunn her. Følgende lille sitat fra roma- nen illustrerer dette godt: «Esken med agn lå nede i akterskotten på båten, sammen med den klubba som de brukte til å svimeslå de store fis- kene med når de halte dem opp på siden av båten. Det var ingen som ville finne på å stjele fra den gamle mannen, men det var best å ta med seg seilet og de tunge snørene hjem, fordi de ikke hadde godt av å få dugg på seg, og selv om den gamle mannen var helt sikker på at ingen der på stedet ville finne på å stjele fra ham, mente han at det var en unødven- dig fristelse å la en gaffel og en harpun bli liggende igjen i en båt.3 Santiago tar med seg fiskeredskapene hjem, ikke fordi han er redd for å bli frastjålet dem, men fordi han ikke ønsker å sette en av de andre innbyggerne på en for stor prøve; fristelsen kan bli for sterk.
I dette samfunnet er det ikke tale om noen instrumentell utnyttelse av hverandre, hvor de sterkeste i samfunnet gjør de andre til objekt for seg. I Santiagos landsby hersker det jevnbyrdige forhold; menneskene kan her leve seg inn i hverandres verden. De blir ‘deltakere’ og ikke ‘tilskuere’, for å bruke filosofen Hans Skjervheims sentrale begreper. Går vi tilbake til sitatet ovenfor, vil vi se at det samtidig ligger gjemt en fin beskrivelse av den økonomiske tilstanden i landsbyen. De aller fleste må være temmelig fattige, når Santiago må ta slike forholdsregler for å forhindre at andre skal bli fristet til å gå ut over fellesskapets bånd.
Et kort avsnitt av en sentral samtale mellom Manolin og Santiago illustrerer særdeles godt den atmosfære som preger de sosiale relasjoner i denne landsbyen:
Santiago: Hva er det for slags mat du kommer med?
Gutten: Svarte bønner og ris, stekte bananer og litt stuing. Gutten hadde fått med seg maten i et to-delt spann fra terrassen. Kniver, gafier og skjeer hadde han i lommene, med en papirserviett tullet rundt hvert bestikk.
Santiago: Hvem har du fått dette av? Gutten: Martin. Innehaveren.
Santiago: Jeg må takke ham.
Jeg har allerede takket ham, sa gutten. Du behøver ikke takke ham.
Jeg skal gi ham bukkjøttet av en stor fisk, sa den gamle mannen.
Santiago: Har han gjort oss slike tjenester før? Gutten: Jeg tror det.
Santiago: Da må jeg gi ham noe annet og mer enn bukkjøttet. Han viser stor omtanke for oss.
Gutten: Han sendte med to fiasker ø.l 4
Den gamle mannens selvrespekt og fremtidshåp om fiskelykke blir tydeligvis styrket gjennom det sosiale nærværet han føler uttrykt gjennom Manolins og nnehaveren Martins omsorg for ham. Santiagos opplevelse av samhørighet med fellesskapet kommer også til uttrykk språklig gjennom den samtalen de to fører med hverandre. Til tross for at den gamle mannen ikke har fått fisk på over åtti dager, kan han freidig uttale at han vil gi Martin et bukstykke av «en stor fisk» en gang i fremtiden.
Fremtidshåpet hos Santiago er nært knyttet til de primære sosiale relasjoner i den lille fis- kerbyen. Innbyggernes håp om at Santiago skal få tilbake fiskelykken, smitter over på Santiago selv. Han har utviklet en evne til å se på seg selv slik de andre ser på ham. Arbeidet føles meningsfylt og spennende til tross for utallige nederlag; ja, nederlagene er faktisk en del av en fiskers yr- kesmessige, nødvendige erfaring. Yrket krever at den enkelte fisker kan oppvise stor tålmodighet og varhet overfor de mange luner og uforutsig- bare hendelser naturen kan vikle ham inn i. Det å leve i samsvar med naturen har gitt Santiago den økologiske innsikt, at balansen mellom mennes- ket og naturen består i uavlatelig kamp og gjensidig respekt. Økologisk harmoni innebærer ikke et statisk forhold; harmoni innebærer dynamikk, spenning, kamp.
Pablo Picasso og norske Carl Nesjars verk «Fiskerne», nå viden kjent etter at det ble tatt ned under den omdiskuterte rivningen av Y-blokka, har også noe å fortelle om samhold, vår medverden. Hemingway kjente godt Picasso fra sin tid i Paris i 1920-årene. Foto: Knut Arild Melbøe
Det er nettopp slike egenskaper Santiago demonstrerer gjennom hele verket. Den gamle mannen ferdes ute på havet under åpen himmel med alle sine sanser vendt mot de minste skiftninger og endringer i naturen. I så måte er han en ypperlig semiotiker – en tegnfortolker, der tegn er liv, og liv er tegn med mening.
Santiago er egentlig aldri alene i sin ensomhet; han har gutten med seg i sine tanker, og han kan føre lange dialoger med seg selv; med sol, stjerner og måne; med fugler og fisk dypt nede i havet. Et par utdrag fra boken vil vise dette klarere enn mange ord: «Jeg sa jo til gutten at jeg var en rar gammel mann, sa han. Nå er det at jeg må bevise det. De tusenvis av ganger han hadde bevist dette før, betydde ingen ting nå. Nå var han i ferd med å bevise det på ny. For hver gang var det som om det aldri hadde vært noen gang før, og han ofret aldri fortiden en tanke når han var opptatt med arbeidet sitt.5
Dette lille tekstutdraget sier noe vesentlig om Santiagos syn på det å være menneske: Mennesket er hva det gjør seg selv til gjennom sine handlinger. Det hjelper ikke å søke tilbake til ens handlinger i en svunnen fortid for å finne sin identitet i nuet; ens identitet må skapes på ny og på ny gjennom utrettelig kamp. En liknende tankegang er uttrykt i eksistensfilosofien, f.eks. står slike tanker sentralt i J.P. Sartres filosofi.
Santiagos evne til intuitiv sansning og medopplevelse i naturens store sammenheng er særdeles godt utviklet: «Nå steg skyene som fjell over landet, og kysten var bare en lang grønn strek med de gråblå åsene bakom. Nå var vannet mørkeblått, så mørkt at det nesten var purpurfarget. Mens han satt og så ned i det, la han merke til det finkornete mylder av rødt plankton i det mørke vannet og det underlige lyset som solen nå laget. Han holdt øye med snørene for å være sikker på at de sto rett ned gjennom vannet så langt han kunne se, og han var glad over å se så mye plankton, fordi det betydde fisk. Det underlige lyset som solen laget i vannet nå da den sto høyere på himmelen, betydde godt vær, og det betydde også formene på skyene der inne over land.6
Hemingways naturbeskrivelser
Et særtrekk ved Hemingways roman er dens inngående beskrivelser av fauna og naturmiljøet. Hemingway henter en rekke av sine bilder og stemninger frå dyr og meteorologiske observasjoner; disse utgjør til sammen en viktig del av bokens samlede atmosfære. Romanens biologiske sfære er i så måte en demonstrasjon av økologisk tenkemåte.
Selve setningsoppbyggingen i disse naturskildringene er også av økologisk interesse. Hemingway lar Santiago dvele ved hver sanseopplevelse; setningene blir utvidet gjennom bruk av komma og gjentakelse av sentrale ord, og setningene bindes sammen til en konkret, sansemessig helhetsopplevelse av mangfoldet i naturen. Samhørigheten med den økologiske omverdenen og alle dens tegn på liv kommer fint til uttrykk på side 46 i romanen: «Nå holdt skyene på å tårne seg opp til passatvind, og da han speidet forover fikk han se en plog med villender som avtegnet seg lik en etsning mot himmelen over havet, snart utydelig i konturene, snart skarpt avtegnet igjen som i en etsning, og han visste med seg selv at en mann er aldri alene på havet.»
Santiagos verden er full av mening; for ham åpenbarer verden seg som et overveldende kosmos. Hans varhet overfor naturen har mye til felles med den livsfølelse som de gamle greske naturfilosofer gav uttrykk for i begrepet kosmos. På gresk betyr ‘kosmos’ både ver- den, smykke, harmoni og skjønnhet. Enkelte av de gamle, greske filosofer hadde en økologisk innsikt og forståelse overfor naturen og verden som i dag har fått ny aktualitet, bl.a. gjennom økofilosofien.
Under påvirkningen av ensomheten og kampen med sverdfisken ute på havet blir Santiago etter hvert mer og mer trukket inn i et kosmisk drama; jeg hadde nær sagt, et kosmisk, gresk skjebnedrama: «Det var blitt mørkt nå, som det så fort blir mørkt i september med en gang solen er gått ned. (...) De første stjernene var allerede kommet frem. Han kunne ikke navnet på Riegel, men han så den og visste at snart ville de komme frem alle sammen, og da ville han ha alle vennene sine hos seg. Fisken er min venn den også, sa han høyt. Jeg har aldri i mitt liv sett eller hørt maken til fisk. Men jeg er nødt til å ta livet av den. Jeg er glad for at vi ikke er nødt til å prøve å ta livet av alle stjernene.
Sett at en mann var nødt til å prøve å ta livet av månen hver dag, tenkte han. Månen løper jo sin vei den. Men sett at en mann ble nødt til å prøve hver dag om han kunne få tatt livet av solen? Vi er heldige, som ikke blir satt til noe slikt her i livet, tenkte han. Og så syntes han synd på den store fisken som ikke fikk noe mat, men enda han syntes synd på den, firte han ikke et øyeblikk på sin beslutning om å ta livet av den. Hvor mange mennesker blir han mat til, tenkte han.
Men har de gjort seg fortjent til å spise ham da? Nei, langt ifra. Skulle det gå etter hans måte å oppføre seg på og hans store verdighet, ville ingen ha gjort seg fortjent til å spise ham. Jeg forstår meg ikke på slikt, tenkte han. Men det er bra at vi slipper å prøve å ta livet av solen eller månen eller stjernene. Det får være nok med at vi holder til ute på havet og dreper våre virkelige brødre.7
Hemingway lar Santiagos tanker og følelser komme språklig til uttrykk ved å la den gamle vekselvis tenke sine tanker og snakke høyt med seg selv. I Santiagos verden er alt liv; til og med hans egen hånd kan han føre en kort samtale med når det ser ut som den vil svikte ham i hans kamp med den store sverdfisken ute på havet: «Vær tålmodig hånd», sa han. Dette gjør jeg for din skyId. Hvordan har du det nå da, hånd? spurte han den krampestive hånden. Nå var den nesten like stiv som om det var inntrådt rigor mortis. Jeg skal ta å spise litt for din skyld, jeg.8
Her er det intet som kan tyde på en fremmedgjøring overfor omverdenen og den egne kroppen; en fremmedgjøring som Rollo May har beskrevet så presist i boken Eksistentiel psykologi fra 1967. Santiagos verden kan karakteriseres på følgende måte: Han har opp- nådd en nesten likeverdig balanse mellom sin omverden, medverden og egenverden, dvs. hans indre, psykisk opplevde verden som utgjør selvet. Dermed er grunnen også lagt for et meningsfylt forhold til den kvalitative tidsopplevelsen som innen eksistensfilosofien kalles antropologisk tid. Kvalitativ tid er ingen mekanisk prosess, men utgjør en helhet og kan like så lite stykkes opp som vi kan plukke fra hverandre de enkelte taktene i en symfoni.
Ved å undersøke Santiagos forhold til tid litt nærmere ser vi snart at han har utviklet en fin harmonisering av sin fortid, nåtid og fremtid. Boken veksler hele tiden mellom disse forskjellige tidsplan for å gi hans handlinger mening og perspektiv, men hvor hovedvekten legges på nåtidsplanet. Ofte, når Santiago drømmer, drømmer han om sin ungdomstid blant løver i Afrika. Denne drømmen kommer stadig igjen; den må derfor bety mye for ham. Men når Santiago er våken og i arbeid, drømmer han stort sett ikke. Da er han handlingens mann, som ser sine handlinger i nuet i lys av fremtiden. Men det hender også at Santiago vender sine tanker mot fortiden. For Santiago innebærer dette ingen flukt fra virkeligheten. Han søker bevisst erindringer som kan gi ham styrke på nåtidsplanet i kampen med sverdfisken: «Mens solen gikk ned, prøvde han å øke sin selvtillit ved å tenke tilbake på den gangen i vertshuset i Casablanca da han hadde vridd håndbak med den store negeren fra Cienfuegos som var den sterkeste mann på kaiene. De hadde holdt det gående i en dag og en natt, (...) Da var han sikker på at han hadde vunnet over negeren, som var en fiott kar og en stor atlet.9
Tiden, som en indre opplevelse, kan ikke gjøres til gjenstand for måling, fordi fortid, nåtid og fremtid uavlatelig går i hverandre. Tiden forutsetter at mennesket er i stand til å bevare, erindre og danne en syntese. Vår intensjonale bevissthet har sin dypeste grunn i menneskets evne til å sammenfatte tidsopplevelsen til en helhet.
Ut fra det som hittil er sagt, kan vi kanskje karakterisere Santiagos livsholdning som panteistisk. Det vil blant annet si at han makter å etablere et dialogforhold såvel vertikalt som horisontalt; ikke bare med sine medmennesker i medverdenen og med seg selv i egenverdenen, (horisontal kommunikasjon), men han har også oppnådd et enestående kommunikasjonsforhold til omverdenen – stjerner, sol, måne, fugler, himmel og hav og fiskene som ferdes på de store dyp (vertikal kommunikasjon).
I sin stadige «dialog» med seg selv åpenbarer Santiago også en harmoni med sitt eget selv. Hans egenverden er åpenbart av Hemingway på en uforglemmelig måte. Vi kan, som tidligere nevnt, faktisk se hvorledes dialogene Santiago fører med seg selv, avtegner seg gjennom en stadig veksling mellom Santiagos indre tanker og hans høylytte tale. Vekslingen mellom tanke-språkhandling er dessuten nesten konsekvent bygget opp rundt en fast psykologisk struktur hos Santiago. I tankene kommer Santiagos moralske tvil på seg selv og sin fiskergjerning til uttrykk. Her er han drømmeren og metafysikeren som kan sveve mellom fortid og fremtid i et grenseløst univers.
Men denne livsholdning får aldri stå uimotsagt. Når Santiago har tenkt en tanke mer eller mindre til bunns, kommenterer han sine egne tanker verbalt, og da vanligvis meget kritisk. Når han snakker høyt med seg selv, befinner han seg nesten alltid i nuet, i handlingene her og nå, uten moralsk tvil på seg selv og sin gjerning. På denne måten viser Santiago en sjelden evne til kontakt med alle deler av sitt eget selv. Det er derfor ikke urimelig å si at den gamle mannen er fremstilt som en hel personlighet med et balansert forhold til tid og rom – fortid, nåtid og fremtid; omverden, medverden og egenverden.
Carl Gustav Jung har i sin lære om bevissthetens psykologi et interessant syn på menneskets psyke som kan utdype tankegangen ovenfor. Han fremhever her bl.a. at mennesket har fire erkjennelsesfunksjoner til sin rådighet når det vil etablere kontakt med omverdenen. Disse fire benevner han som følger: Sansefornemmelse (SF), Tanke (T), Følelse (F) og Intuisjon (I). Jung beskriver de fire funksjonene figurlig slik: Sansefornemmelsene sier oss at noe er (objekter, hendelser etc.), tanken sier hva dette noe er, følelsene tillegger dette noe verdi, og endelig utgjør intuisjonen menneskets evne til å gripe verden via det ubevisste.
Gjennom intuisjon kan mennesket sanse det som fysisk ikke kan erfares i øyeblikket. Gjennom intuisjonen kan mennesket bevege seg såvel i fortiden som i en fjern fremtid uten å tape virkeligheten i nuet av syne. Jung er av den mening at diagrammet (se figuren over) utgjør en harmonisk helhet. Samtidig påpeker han at det er de færreste mennesker som har maktet å utvikle de fire erkjennelsesfunksjonene til en balanse.
Svært ofte vil f.eks. tankefunksjonen fortrenge følelsesfunksjonen eller omvendt. Det er derfor, etter Jungs mening, en lang erkjennelsesvandring det enkelte menneske må gå for å oppnå et avbalansert forhold mellom de fire funksjonene i psyken. Denne erkjennelsesutviklingen kaller Jung for individuasjonsprosessen. Den går i korthet ut på at mennesket skal makte å integrere så vel de ubevisste som de bevisste krefter i et nytt personlighetssentrum, som Jung benevner selvet. Det som altså særpreger selvet – etter Jungs oppfatning – er det likevektige forholdet mellom bevissthet og følelsesliv, sansefunksjon og intuisjon. Som man vil se av denne definisjonen av selvet, utviser den gamle mannen, Santiago, gjennom sin levemåte mange trekk som man kan finne igjen i Jungs begrep om selvets helhet.
Santiago har like god kommunikasjon med bevissthetsplanet (symbolisert ved hans samtaler med stjernene og de andre himmellegemene), som han har kontakt med det ubevisste (symbolisert ved fiskingen og fisken på havets dyp). Det går med andre ord en vertikal erkjennelseslinje fra himmelen og ned på havets uutforskede dyp i denne romanen. Men Santiago har også en godt utviklet sansefornemmelse og intuisjonsevne. Ute på havet kan han uten vanskelighet holde seg orientert om tid og sted (retning) ved hjelp av de mange, nesten usynlige tegn naturen gir den som har lært seg å tolke dens symboler og tegn.
Santiago er et talende eksempel på det forfatteren Finn Alnæs fremhever i sine ideer om at mennesket i seg selv er et økosystem med sin særegne balanse. Evnen til å tolke naturens tegn og symboler (semiosis) vil imidlertid alltid være nøye forbundet med de rådende samfunnsforhold vi lever under. Filosofen Arne Næss utdyper akkurat dette poenget eksemplarisk som del av hans dypøkologi:
«En rekke faktorer vil her kunne true det særegne økosystem som mennesket utgjør. Det krever kanskje en spesiell oppmerksomhet for å bevisstgjøre symbolene i naturen. Men greier man det, fremgår det hvor ladet enhver naturlig ting er av symboler og mening hvis den har vært i ens omgivelser. (…) Vi lever ikke i et vitenskapelig univers hvor tingene mangler farge. Det univers vi lever i er fullt av symboler, av uttrykk. Merker vi lite til det, har vi gått over til blott å fungere – funksjonere.
Det er innlysende at vår tids hyppige fiytting og pendling fra et sted til et annet kan medføre psykisk krise for mennesket, særlig for dem i ung alder. Symbolene omkring oss i vårt nærmiljø blir tatt fra oss, og dette kan innebære en alvorlig fare for tap av personlig identitet med generelle tilpasningsproblemer og stress som konsekvens. I det moderne ervervsliv tar man ikke hensyn til slike faktorer. Mennesket har blitt en mobil produksjonsfaktor som blir dirigert hit og dit innen det økonomiske marked.
Kapitalkreftene og markedet sørger for en styring som kun tar hensyn til hva som er mest økonomisk lønnsomt. Hver gang vi må fiytte til et nytt miljø, må vi begynne forfra med å bygge opp symboler. Barn og mennesker som bor i drabantbyer blir hardest rammet av en slik utvikling: I drabantbyene foregår en liknende avsymboliserende prosess. Så vidt jeg kan forstå, har vi eller er vi i ferd med å bruke opp store kilder til meningsfylde i det teknologiske samfunn. Vi skjønner ikke lenger hvilken betydning det har for trivselen at tingene hele tiden sier oss noe, at vi er på bølgelengde med dem, svarer dem. Buber ville kalle det en jeg-du relasjon i motsetning til en jeg-det relasjon.»10
Mastemotivet og fiskesymbolet
Hemingways roman viser gjennom form og innhold den økofilosofiske sannhet som ligger i Arne Næss’ anskuelser på dette området. Man kan stille spørsmålet: Hvem er den gamle mannen, hva står han for? Og hva er fisken uttrykk for; sverdfisken som Santiago flere steder omtaler som «sin bror»? Står de for noe annet og mer enn seg selv? Har boken også et dypere symbolsk sjikt, som skjules av en tilsynelatende enkel, realistisk overflate?
Et litterært verk trenger absolutt ikke å ha en slik dobbeltbunn som jeg her antyder. Men la meg likevel våge en av mange mulige tolkninger av denne romanen som «går ut over» selve den realistiske rammen. Det er mange trekk ved Santiago som umiddelbart kan føre tankene hen på likheten med Jesus Kristus. Hemingway har flere steder i romanen tydelige allusjoner (henspillinger) til Kristi lidelsesfulle vandring med korset på vei til Golgata. La oss kalle disse allusjonene samlet for mastemotivet. På side 12 i romanen finner vi den første antydningen til motivet: «Skjorten hans var lappet så mange ganger at det minte om seilet, og lappene hadde falmet i solen og antatt forskjellige fargenyanser.» Men på side 18 kommer motivet igjen, denne gangen langt tydeligere: «Da de kom til den gamles hytte, tok gutten snørene som lå i kurven, og harpunen og gaffelen, og den gamle mannen lempet masten med seilet rundt opp på skulde- ren sin.» På side 84 kommer så en direkte allusjon til Kristi lidelse på korset: «Ay, sa han høyt. Det finnes ikke noen måte å oversette dette ordet på, kanskje det bare er en slik lyd som en mann kan tenke å utstøte rent uvilkårlig når han kjenner naglen bli drevet gjennom hånden sin og inn i veden bak.
Etter at Santiago må se seg overvunnet av naturkreftene, de «onde» haiene, og han vakler helt utkjørt inne på land, står det følgende på side 96: «Han tok masten ut av sporet og la sammen seilet og surret det rundt masten. Og så løftet han masten opp på skulderen og tok fatt på oppoverbakken. Og da var det han merket for alvor hvor trett han var. (...) Han tok fatt på oppoverbakken igjen, og da han var kommet til bakkekammen, falt han over ende og ble liggende slik en stund, med masten over den ene skulderen. Han prøvde å reise seg igjen, men det var for vanskelig, og så ble han sittende der med masten på skulderen og se på landeveien. (...) Langt om lenge la han fra seg masten og reiste seg. Han grep masten og løftet den opp på skulderen, og så ga han seg i kast med veien igjen.
Korsbæringen slik Sebastiano del Piombo (1485–1547) framstilte den i 1516.
Jeg vil betegne mastemotivet som et ledemotiv i romanen. Ledemotiv definerer jeg på følgende måte: «Motiv, bilde, rytmisk enhet osv., som stadig går igjen i et diktverk.»11 Det er en nær sammenheng mellom ledemotiv og symbol. Symbol defineres slik: «Et bilde som gjennom gjentakelse eller på annen måte inntar en dominerende plass i diktstrukturen, som bestemmer motivets organisering og samler forskjellige forestillinger, følelser osv. sammen til en meningshelhet.»12
Ved å forfølge et enkelt ledemotiv kan vi se hvordan Hemingway med fine, dikteriske virkemidler spinner handlingen om fiskeren inn i en større sammenheng: Kristusallusjonen er ikke tilfeldig, selv om den ikke males ut i store ordelag. Gjennom en stadig gjentakelse av ordene masten, skulderen og seilet utvides gradvis deres konkrete mening til å omfatte et symbolsk felt: Lidelse, nederlag og seier.
For Hemingway er naturen og universet fylt av symboler og mening. Det gjelder bare å oppdage dette ved å åpne sinnet for naturens komplekse symbolkarakter. Romanen kan derfor leses på et realistisk og et symbolsk plan fordi forfatteren bruker symbo- lene implisitt i teksten. De er vevet inn i stoffet på en fullstendig organisk måte og fungerer stilistisk som en indre drivkraft i selve den realistiske handlings- gangen. Santiago blir nesten umerkelig knyttet til en større idéhistorisk sammenheng som gjør Den gamle mannen og havet til sann myte.
Men spørsmålet om hva fisken representerer står ennå ubesvart. Ut fra det vi hittil har sagt om allusjonen til Kristus, er det fristende å supplere dette bildet med en kristen tolkning. Fisken som symbol har en lang historie. Den kan føres tilbake til urkristendommen der fisketegnet var et middel for de kristne til å skille mellom tilhengere av urmenigheten og mot- standere. Peter ble f.eks. kalt for «menneskefiskeren», og fisken sto som symbol på Kristus selv.
Vi har tidligere i denne artikkelen vært inne på hvordan fisken og havdypet ble tolket som sjelelige, ubevisste krefter. Å fiske etter menneskesjeler er ens- betydende med evnen til å lokke frem det ubevisste fra dyptliggende kilder ved hjelp av den kunnskap Santiago har om disse kildene i menneskets indre. Fiskesymbolet er dessuten bygget over bokstavene i det greske ordet for fisk – ICHTYS. «I» og «CH» er initialene i Jesus Christos. De tre neste bokstavene står for initialene i de greske ord for ‘Guds sønn’, dvs. «T» står for theos og «Y» for yois og «S» for sal- vator eller frelser. I urmenigheten sto fiskesymbolet i nær sammenheng med dåpen. Den berømte kirke- faderen Tertullian (160-220 e.Kr.) skriver f.eks. i De baptismo («om dåpen»): «Vi, som nyfødte kristne, er som de små fisker, som følger den store fisk.»13 Santiago tiltalte, som vi husker, sverdfisken som sin bror, som han elsket og respekterte, men som han likevel innså at han måtte drepe. Fisken er før syndefallet, og alt omkring den er renhet, liv og sunnhet. Og fisken ferdes og lever i vannet, i elven, innsjøen og havet. Vannet er alle tings grunnleggende prinsipp og dyptliggende kilde for alt liv. Sverdfisken symboliserer i likhet med den «kosmiske fisk» selve totaliteten av det fysiske univers.
Fiskesymbolet inneholder en dobbeltnatur. På den ene siden gir den assosiasjoner til overflod og fruktbarhet i åndelig betydning på grunn av fiskens enorme produksjon av egg. På den annen side likner den på en fugl i de nedre regioner ved sin utpregete spolelik- nende skikkelse. Fisken og Santiago uttrykker på dette «kosmiske» planet ulike stadier av Kristus – «Menneskesønnens» – utvikling; en utvikling fra den ubevisste sfære til bevissthet om det «onde» i verden, der lidelse, offer og seier utgjør hovedelementene i livet.
Dette verket av Hemingway skildrer et helt menneske i en hel verden, hvor det består et nesten jevnbyrdig forhold mellom menneske og natur. Helt jevnbyrdig er forholdet kanskje ikke; og det kan det vel knapt bli noen gang, hvis vi ser på forholdet menneske - natur ut fra et økofilosofisk perspektiv. Et av hovedtemaene i romanen er etter min mening hvordan mennesket gjennom sin fornuft og sin historiske erfaring kan være i stand til å ta opp kampen mot de store naturkreftene. Disse har jo egentlig styrken til å kunne overvinne mennesket, men naturen mangler menneskets karakteristiske egenskap – visdom og list.
Denne konflikten mellom en ubevisst, men urkraftig natur og en svak menneskelig natur, som får sin styrke gjennom intellektet, er tydelig markert i følgende avsnitt: «Han er en stor fisk, og det gjelder at jeg får overbevist ham, tenkte han. Jeg må ikke et øyeblikk la ham få lov til å lære sin egen styrke å kjenne, og heller ikke hva han kunne ut- rette hvis han fikk fritt spill til å svømme av gårde. Hadde jeg vært i hans sted, ville jeg nå satt alle krefter inn og strent av gårde helt til et eller annet gikk i stykker. Men de er gud skje lov mindre intelligente enn oss som dreper dem, enda de er edlere og dyktigere.14
Denne visdommen har mennesket måttet betale dyrt for. Det har for alltid blitt revet ut av paradisets uskyldstilstand. Mennesket kan nå skille godt fra ondt. Denne visdommen har samtidig blitt menneskets beste våpen i kampen for å overleve. Som kulturvesen kan vi tre ut av den umiddelbare natursammenheng og stå overfor den på en bevisst reflektert måte.
Santiago har mye til felles med de store tragiske heltene i det greske drama. Denne likheten med det greske drama rent tematisk har vært antydet av flere kritikere, deriblant av forfatteren Jens Bjørneboe. (Se Jens Bjørneboe: Politi og anarki, 1972 og Hemingway og dyrene, 1953.) Santiago uttaler selv sin tragiske erkjennelse av å ha utfordret naturlovene for meget – han erkjenner sitt overmot på følgende måte: «Det blir storartet å få ligge i sin seng. Det er ingen sak når en først er slått, tenkte han. Jeg har aldri visst hvor lett det ble da. Og hva var det så for noe som slo meg da, tenkte han. Ingenting, sa han høyt. Jeg gikk for langt ut.15
Også de greske heltene i tragediene tar kampen opp mot overmakten og faller mer eller mindre på sine egne overmodige handlinger. På gresk bruker man begrepet ‘hybris’ for overmodige handlinger. Santiago viste den greske form for overmot – hybris – da han dro for langt ut til havs for å finne tilbake sin fiskelykke. Derfor innhenter skjebnen, nemesis, ham på tilbaketuren. Til grunn for grekernes tragiske helter – slik vi møter dem hos de store tragedieforfatterne Aiskylos, Sofokles og Evripides – ligger en dyp økologisk erkjennelse: Kosmos består av et balansert vekselspill mellom motsetninger som til sammen utgjør en lovmessig harmoni.
Enhver handling som setter seg ut over denne økologiske naturlov, vil bli straffet med den samme naturnødvendighet, som opprettholder hele makro- og mikrokosmos til et ordnet univers. Dette vekselspillet mellom motsetninger går under betegnelsen enantiodromiens lov. Den ligger til grunn for store deler av gresk naturfilosofi, etikk og moral. Heraklit er blitt berømt for sine formuleringer av loven i et aforistisk språk: «Det splidaktige forenes; av det forskjelligartede oppstår den skjønneste harmoni. Ilden lever jordens død, og luften lever ildens død, vannet lever luftens død, jorden vannets. Det kol- de blir varmt, det varme koldt, det våte tørt, det tørre fuktig. Denne verdensorden, den samme for alle ting, har hverken noen blant guder eller blant mennesker skapt; men den har alltid vært og er og vil være evig levende ild, som tennes etter mål og slukkes etter mål.»16
Relevansen av Heraklits for moderne økologisk tan- kegang skulle her være åpenbar. Ser vi på Santiagos skjebne, oppdager vi at han likevel er den seirende part i dette drama. Han seirer fordi han makter å bevare sin evne til å gå ut over seg selv og sin egen, umiddelbare situasjon. Gjennom sitt balanserte forhold til tid og rom, klarer Santiago å opprettholde selvrespekten og fremtidshåpet. Disse indre kreftene redder ham fra å bli en virkelig tragisk skikkelse i gresk forstand. Santiago utøver den vises form for sinnsro. Han vet at neste gang kan det bli hans tur til å vinne i dette store økologiske spillet mellom menneske og natur. Jeg ser derfor slutten på romanen som et uttrykk for et sterkt humanistisk manifest: troen på det kjempende menneske som lever i pakt med naturen.
Til tross for at Hemingway har klare allusjoner til Kristus, ser jeg det viktig å presisere, at jeg ikke oppfatter Santiago som en fordekt Kristusfigur i romanen. Santiago er hele tiden den han faktisk er, en fisker som lever i stadig kamp med overveldende krefter for å overleve. Santiago er representant for de beste sidene i mennesket, på samme måte som Jesus Kristus som menneske, er representanten for «Menneskesønnen» her på jorden.
Et av historiens fineste symboler på selvet er, ifølge Jung, nettopp Jesus Kristus. Han har blitt betraktet som en personifikasjon av hele makro- og mikrokosmos i en og samme skikkelse. I Johannesevangeliet står det f.eks. i vers 1 til 14: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (...). Og Ordet ble kjød, og tok bolig blant oss.» Det er derfor ikke merkelig at også Santiago lever i samsvar med de kosmiske lover, og at han langt på vei har fått utviklet alle sine erkjennelses- funksjoner til en helhet. Santiago står som et eksempel på den humanistiske tro på menneskets egne evner og muligheter. Den gamle mannen og havet viser på mange måter hvordan mennesket kan leve i et økologisk ba- lansert forhold til naturen og medmenneskene hvis det bare får de rette utviklingsbetingelsene.
Santiagos sosiale bakgrunn er representativ for den type fellesskap som vi innen sosiologien kaller for Gemeinschafts-samfunnet (jf. Ferdinand Tönnies’ begreper.) I den førindustrielle tid var det historiske grunnlaget for Gemeinschaft langt bedre enn i dag. Vi finner ennå spor av Gemeinschaft i de tradisjonelle småsamfunnene og i landsbyene. I Norge finner vi i store trekk rester av Gemeinschafsamfunnet levende i lokalkulturen.
Hva betyr så Gemeinschaft? Ordet kan oversettes med «et samfunn der menneskene har noe felles». Det de har felles, vil påvirke hele menneskets adferd. Denne typen samfunn er preget av: a) slektskap, b) naboskap og c) gjennomgripende skikker (tradisjon). Med industrialiseringen og den raske urbaniseringen som fulgte med denne, oppsto de moderne storbyene. Disse legger grunnlaget for en kvalitativt og kvantitativt ny type fellesskap, Gesellschaft. Her er det mellommenneskelige samfunn preget langt mer av rasjonell kalkulering over hva man får og hva man gir. Markedsdannelsen og den kapitalistiske økonomi skaper dermed grunnlaget for en ny type sosiale relasjoner. Det er derfor viktig å presisere at Santiagos ‘Mitwelt’ kun er representativ i de samfunn hvor teknologien og markedsdannelsen ennå ikke har utviklet seg til et nivå som svarer til et teknokapitalistisk industrisamfunn.
På dette nivået vil det naturligvis melde seg en rekke nye problemstillinger om forholdet mellom menneske og natur som ikke kan løses ved å henfalle til romantiske drømmer om «å vende tilbake til naturen». I Santiagos livsverden finner vi noen viktige økologiske forutsetninger for å bevare individets egenverdi som menneske: Santiago får i Gemeinschafts-samfunnet muligheten til å etablere en dialog med verdens tre modi: egenverden, med- verden og omverden. Tid og rom – den indre og den ytre verden – forutsetter hverandre. Frarøves mennesket det harmoniske forhold mellom tid og rom, blir mennesket følgelig redusert fra å være et hand- lende subjekt til å bli et manipulerbart objekt i en sjelløs, avsymbolisert og endimensjonal verden.
Det finnes en rekke faktorer innen det teknokapitalistiske samfunn som reduserer individet. Det moderne menneske i de høyt utviklede industrialiserte samfunn blir behersket av en endimensjonal tenkning, som er i ferd med å redusere dagligspråket til blott og bart et funksjonelt instrument. Teknokratene bruker teknologien til å beherske mennesket og den måten det tenker, snakker og handler på. Det industrialiserte menneskets tap av sansen for symbolene i naturen og dets forstyrrelser i rom-tid-opplevelsen er viktige psykiske symptomer på menneskets fremmedgjøring overfor naturen, seg selv og det samfunn det lever i.
Samlivsformene i Hemingways roman står i skjærende kontrast til de tilsvarende former som preger det urbane storsamfunnet. Avstanden mellom romanens fiksjon og dagens virkelighet maner til grundig ettertanke. Boken gir direkte uttrykk for dyp økofilosofisk innsikt og faller ubetinget inn under det jeg vil kalle en vellykket økologisk roman. Det er dessuten ikke uten betydning for romanen som helhet, at den makter å forene mange typiske greske forestillinger om mennesket og naturen med de beste trekk fra vår egen kristne arv. Boken står for meg som en syntese av den greske og kristne kultur, slik den har vært med på å forme oss og vår omverden opp til vår egen tid.
Noter
1 Hemingways bok utkom første gang i 1952, og forfatteren ble to år senere belønnet med Nobels litteraturpris for den og sitt øvrige forfatterskap. Den norske oversettelsen Den gamle mannen og havet fra 1970 er oversatt av Leo Strøm.
2 Se Ernst Hemingway: Den gamle mannen og havet, 1970, s. 95.
Ibid., s.9–10, 4 Ibid., s. 13, 5 Ibid., s. 51, 6 Ibid., s. 25, 7 Ibid., s. 58–59, 8 Ibid., s. 45, 9 Ibid., s. 53-54
10 Se Arne Næss: Økologi og filosofi, utg. 3, 1972, s. 179–180.
11 Se Asbjørn Aarseth/Atle Kittang: Lyriske strukturer, 1968, s. 272.
12 Ibid., s. 274
13 Jeg skylder pater og filosof Aeldred Squire en takk for denne opplysningen.
14 Se Ernst Hemingway: Den gamle mannen og havet, 1970, s. 48.
15 Ibid., s. 95
16 Se Johannes Fabricius: Oldtidens idéhistorie, Kbh. 1965, s. 45–47.